counter stats
C&R: Del 1 - Historikk
tirsdag 04. september 2007 15:12
Fluefiske.net presenterer denne høsten en serie artikler om Catch & Release skrevet av utmarksforvalter Erlend Welde. Første artikkel tar for seg historiebiten av C&R fra start til nå. Weldes studie av konseptet er grundig og svært innholdsrikt. Her er det noe å hente for både de som er erfarne, samt også for nye fluefiskere som før eller siden vil støte på problemstillinger og utfordringer i forhold til C&R.

Direkte oversatt fra engelsk til norsk betyr Catch & Release ganske enkelt fang og slipp. Med andre ord vil det si at man fanger fisk, for så å slippe den ut igjen. Det er en utbredt misforståelse at C&R bare praktiseres av fluefiskere. Mange tror også at en som praktiserer C&R ikke tar matfisk overhodet, men setter ut all fisk han/hun klarer å fange. Dette er feil. De fleste vann og vassdrag i Norge har en regel om minstemål. All fisk under en viss størrelse skal settes tilbake. Dette er en regel med lang tradisjon og ble innført av hensyn til fiskebestanden. På grunn av dette har de fleste utøvere av fritidsfiske med stang i Norge, en eller annen gang per definisjon praktisert C&R.

Regler og forbud
Den første trykte innføringen i sportsfiske stammer fra England, og ble publisert i ”The Boke of St. Albans” i 1496, og het ”The Treatyse of Fysshynge with an Angle”. Dette var en innføring i fluefiske, med detaljert beskrivelse av hvordan man skulle lage alt fra fiskestang til 12 forskjellige fluemønster. Teksten sidestilte også fiske med jakt. På denne tiden var jakt sett på som en nobel sport forbeholdt adel og nobilitet, og dette antyder at også fiske med stang hadde høy status. Blant britene finner man de fleste foregangsmenn og kvinner når det gjelder utvikling av rekreasjonsfiske, helt frem tilcr1.jpg 1930 tallet. Det samme gjelder regulering av denne typen fritidsaktivitet. Fisketrykk kombinert med forurensing fra jordbruk og etter hvert også industri, gjorde at britene tidlig så behovet for regler og forbud. Dronning Elisabeth innførte på 1600-tallet regler for minstemål på diverse fiskearter. George II fulgte opp dette med en lov som forbød omsetning av fisk under minstemålet, og utenfor sesongen. Videre ble det forbudt å ta livet av gjedde i elva Themsen i 1890. Det ble også forbudt å fiske med redskap som umuligjorde utsetting av fanget gjedde, og som kunne skade fisken.

Disse lovene viser at sportsfiske tidlig fikk regler som innebar C&R. Også i Norge fikk vi lovreguleringer for fritidsfiske på siste halvdel av 1800-tallet. I 1848 kom den første lakseloven, og i 1855 ble Fiskerietaten opprettet. Fremover mot århundreskiftet kom praktisk-vitenskapelige undersøkelser i gang, og flere laksevassdrag fikk egne klekkerier.

Skandinavia følger etter
I 1938 vedtok det svenske og norske sportsfiskerforbund i fellesskap en del grunnsetninger for sportsfiskere. De slo fast at sportsfiske var en aktivitet som ble utøvd for fornøyelse, rekreasjon og for sportens skyld. I tillegg til å ferdes i naturen ble interesse for fiskebestander sett på som viktig. Videre heter det at ”sportsfiskeren virker for vern om og bedring av fiskebestanden og må utøve sitt fiske i overensstemmelse dermed”. I forlengelsen av dette heter det at; ”Kroket småfisk må tas forsiktig av kroken med fuktet hånd og settes ut igjen. Er du i tvil om fisken holder lovlig og sportslig mål, så sett den heller ut. Den tunge fiskekurven kjennetegner ikke den store sportsfisker.”

Denne holdningen finner man igjen i svært mange bøker og artikler om sportsfiske, både i USA og Europa, allerede fra slutten av 1800-tallet. W.H Gregg beskriver fiske langs kysten av Florida, og hvordan han etter at behovet for matfisk var møtt, satte ut fisken han fanget. I en turbeskrivelse tilstår han å ha fått moralske kvaler etter å ha fanget og tatt livet av mer fisk enn han hadde behov for. Han gav bort fangsten, men innså etterpå at handlingen hadde vært feil og lovet seg selv å aldri gjøre det igjen. Bevistheten rundt behandling av fisk og fiskebestander, og behovet for reguleringer økte frem mot århundreskiftet. I en artikkel i amerikanske Outdoor Magazine i 1919 beskriver Harold Pulsifer bruken av kroker uten mothaker, som gjorde at han lettere kunne sette ut fisk han ikke trengte.

Bærekraftig forvaltning
I mellomkrigstida økte omfanget av artikler om sportsfiske. Skribentene Roderick Haig-Brown og Lee Wulff beskrev C&R i pressen og argumenterte for behovet for denne typen regulering. Wulff regnes i dag som en legende innen fluefiske, og er av mange regnet som opphavsmannen til ”Nocr.jpg kill”-begrepet. I førkrigsårene jobbet han som ”recreational officer” i den amerikanske hæren. Han var stasjonert ved flybasen i Labrador, og jobben hans var å skaffe adspredelse til soldater på perm. Det falt seg da naturlig å benytte territoriets rike muligheter for jakt og fiske. For en engasjert fluefisker må det ha vært en drømmejobb å reise rundt i urørt villmark og lete etter velegnete steder for fiske. Wulff kom over Minipi-vassdraget, et ekte eldorado for fiske etter svært stor ørret og den Nordamerikanske røyearten som kalles brook trout. Hit transporterte han soldater, som igjen kviterte med å ta med seg mengder med fisk tilbake til flybasen. Han så at kvaliteten på fisket raskt ble redusert, og konkluderte med at overfiske var årsaken.

Wulffs sitat: ”…Gamefish are to valuable to be caught only once…” blir den dag i dag gjengitt av fluefiskeskribenter. Videre sa han: ”the fish you release is your gift to another angler and remember, it may have been someone`s similar gift to you”. Poenget hans var at et stadig økende fisketrykk gjorde det nødvendig å sette ut fangsten, slik at også andre fiskere kunne ta del i den samme opplevelsen. Wulffs prinsipper har gjort at Minipi den dag i dag er et eldorado for sportsfiskere.

A. Hazzard publiserte i 1952 en forvaltningsplan for ørret i Nord-Amerika og konkluderte med at rekreasjonsfiske foregikk for fornøyelsens skyld. Begrepet ”fornøyelsesfiske” ble innført. Han mente at kun enkelte trofèfisk skulle kunne beholdes. Annen fisk skulle settes tilbake. Mange sportsfiskere praktiserte allerede C&R, og dermed var det lett for amerikanske myndigheter å innføre Hazzards plan. Fra 1962 ble forvaltningsplanen iverksatt på enkelte utvalgte steder. Etter hvert ble slike regler innført i flere andre områder i Nord-Amerika.

Minstemål og "Bag limit"
Yellowstone nasjonalpark ble opprettet i 1872, og frem til 2.verdenskrig økte besøksantallet fra 5000-10000 til 2,5 millioner mennesker årlig. Flere av disse var sportsfiskere. I 1970 var antall fiskedøgn fordelt på 3 måneder oppe i 370.000, og fangsten ble antatt å være 300.000 fisk. I 1973 kom de første reguleringene i visse elvestrekninger. Enkelte soner ble ”No kill, Zero limit”. Andre steder innførte man minstemål og ”Bag limit”. Siden 1970-tallet har antallet sportsfiskere som fisker i Yellowstone økt enda mer. Likevel fører reguleringen til at vassdragene klarer å opprettholde solid kvalitet i form av mye og stor fisk. Det samme ser man ved mange andre populære sportsfiskedestinasjoner i Nord-Amerika.

I dag reiser mange nordmenn til eksotiske steder for å fiske. Tropiske arter i Karibien, Asia og Australia. Laksefisk i Chile, Argentina, New Zealand, Russland og Grønland. Alle verdensdeler har per i dag steder med C&R-regulering i form av "Bag limit” eller "No kill". Slike reguleringer har for mange blitt en slags garanti for at fisket er bra. I Norden er det Island som har kommet lengst når det gjelder innføring av C&R regulering utover minstemål, med "No kill"-soner og streng "bag limit" innført i flere elver.dsc_0228.jpg

Norge fremdeles gammeldags
Foreløpig ligger Norge et stykke etter. I flere laksevassdrag finnes en eller annen mild form for regulering. I etterkant av rotenonbehandlinger av lakselver har man noen steder innført "No kill" på villaks for å øke antall gytefisk. Andre steder opererer med bag limit, men ofte er disse så store at de sjelden fylles. Effekten av slike reguleringer blir derfor minimale. Når det gjelder innlandsfiske har man noen få eksempler på C&R-regulering. Det mest kjente tilfellet er elva Hemsila i Hemsedal. Elva har en egen fluesone og en såkalt fiskesone. I fluesonen er det kun tillatt å avlive en fisk pr. dag som skal være mellom 25 og 40 cm lang. Et slikt maksimumsmål er svært uvanlig i Norge. I fiskesonen er det fangstbegrensing på 3 fisker pr. dag. Fisket skal foregå mellom kl. 07.00 og 01.00. Fiskekortet i Hemsila ligger på ”laksenivå”, men elva er likevel meget populær. Hovedårsaken ligger i at elvas ørretbestand holder god snittstørrelse, og det er mulighet for å komme i kontakt med stor ørret.

Neste del i serien tar for seg "Fysiske effekter på fisk ved C&R" og vil bli publisert i uke 41.

Del denne saken på:




Kommentarer (0)Add Comment

Skriv kommentar
mindre | større

busy