Det er ikke uproblematisk å fange fisk på sportsfiskeredskap for så å slippe den ut igjen. En fisk er et levende vesen, som er sårbar for menneskelig håndtering. Derfor har også fisk et vern gjennom Dyrevernloven. Ekstreme dyrevernere hevder at fiskens fornemmelse av smerte er tilsvarende den hos et hvilket som helst pattedyr. På motsatt side finnes enkelte forskere som bastant hevder at opplevelse av smerte er en umulighet for fisk. Det fordi den mangler hjernebark. Neocortex (hjernebark) har lenge vært ansett som en anatomisk forutsetning for bevissthet. Vitenskapen er delt når det gjelder synet på hjernebark som en forutsetning for å føle smerte. Evolusjonært og funksjonelt sett er det ingen grunn til å tro at fisk ikke kan føle smerte. Dyrevernlovens § 2 fastsetter at dyr ikke skal komme i fare for å lide i utrengsmål. Med den vitenskapelige usikkerhet som råder om smerteopplevelse hos fisk, mener Dyrehelsetilsynet at forvaltningen bør legge en føre-var-betraktning til grunn: da betrakte fisk som i stand til å lide og føle smerte.

Krokingsdødelighet
Ved hjelp av fangstrapporteringsordninger kan man enkelt registrere hvor mye fisk som dør i et vassdrag hvert år. Dette er fisk som avlives av fiskeren, og siden havner på matfatet. Ved C&R vil det forekomme at fisk dør, selv om man forsøker å gjøre utfallet annerledes. Med begrepet krokingsdødelighet (heretter referert til som KD) mener man den andelen fisk som dør på grunn av C&R.

Det finnes mer enn 60 forskjellige studier som tallfester KD. En rekke arter har blitt undersøkt, men laksefisk dominerer. En rekke faktorer har betydning for KD. Miljøforhold, utstyrsvalg, graden av fysiologisk stress hos fisken, håndtering etter at fisken er landet, og fiskerens erfaring. Krokingsdødeligheten er relativt lav for de artene en har mest kunnskap om, og ligger i de fleste studier under 5% ved bruk av flueutstyr. I et britisk studie fra 1992 radiomerket man C&R-fanget laks. Man fant da ut at samtlige overlevde og fortsatte et normalt vandringsmønster.

Forskning i Norge
I Norge har man gjort omfattende undersøkelser i Altaelva. Her ble 44 laks fanget på sportsfiskeredskap og radiomerket. Av disse var 43 (98%) fortsatt i live i oktober. 80% befant seg på kjente gyteplasser, og deltok i gytingen. Man fant ikke ut om den siste laksen mistet radiosenderen eller døde før gyteperioden. I begge disse studiene var altså dødeligheten minimal, og C&R så ikke ut til å forringe gytemønsteret. Den øverste sonen i Altaelva, Sautso, har hatt en svært redusert gytebestand i etterkant av kraftutbyggingen. I 1998 ble det derfor innført "No kill" i stedet for fredning. Dette ser ut til å ha hatt en positiv effekt på laksebestanden i sonen. Telling av gytegroper viser en fordobling av gytebestanden, sammenlignet med tiden før regelen ble innført.

Merk at ved vitenskapelige studier på dødelighet ved C&R har fisken blitt håndtert på en best mulig måte. Som sportsfisker skal man ha dette i bakhodet. Å behandle fisken dårlig gir en betydelig større sjanse for dødelighet enn 5%.

Krokingsdødelighet og redskap
Sportsfiskere bruker en rekke forskjellige redskaper og agn for å fange fisk. Studier har vist at forskjellig redskap gir varierende KD. I et studie på KD hos regnbueørret i Colorado ble 457 fisk fanget på flue, 505 fisk ble tatt under spinnfiske, mens 511 fisk ble fanget på kustig agn. For hver fisk som ble fanget ble følgende opplysninger registrert:

- Vanntemperatur
- Fiskelengde
- Hvor lang tid det tok å kjøre fisken
- Hvor lenge fisken var ute av vannet
- Hvor på kroppen fisken var kroket
- Blødningsgrad.

Fisken ble oppbevart og dødelighet ble registrert daglig over en tre ukers periode. Gjennomsnittlig KD for fisk tatt på flueutstyr ble registrert til 3,9%. For spinnfiske var KD 21,6% og for agnfiske 32,1%. Hovedårsaken til den store forskjellen i KD var at kritisk kroking, hvor kroken satt dypt i gapet eller i gjellene, inntraff svært mye oftere ved bruk av spinn eller meite.

Et studie av KD hos ørret i Utah viste en mindre grad av forskjell mellom flue og spinn. En dødelighet på henholdsvis 3,8% og 4,9% mellom flue og spinn. Også i dette studiet kom bruk av agn ut med en vesentlig høyere dødelighet på 31,4%. Ved passivt meitefiske vil fisken oftere få tid til å sluke agnet. Man fant også forskjell på dødelighet ved bruk av krok med(4,8%) og uten mothaker(2,6%). Det var kun 0,1% forskjell i KD mellom enkeltkrok og treblekrok. Siden årlig naturlig dødelighet hos ørret kan variere veldig, konkluderes det med at den lille forskjellen i KD mellom krok med og uten mothake er ubetydelig for bestanden.

Et studie av KD hos Chinook-laks i elven Whillamette, Oregon, ser på KD i forhold til krokningssted. Gjennomsnitlig KD her ble målt til 2,3% ved kroking i kjeven, 17,8% i tungen, Øyet 0,0%, gjellene 81,6% og svelg 7,8%. Undersøkelsen konkluderte med at krokningssted var hovedfaktor for KD, men at også fiskelengde, utstyrstype, blødning og tiden det tok å sette ut fisken igjen også var viktige faktorer.

Fysiologisk stress ved kjøring av fisk
Når man kjører fisken utsettes den for utmattelse og fysiologisk stress. Musklene jobber maksimalt og konsentrasjonen av melkesyre øker. Samtidig kan både pH og kalsiumverdi synke i fisken. Derfor er det viktig å lande fisken etter så kort tid som mulig, fordi stressreaksjonene øker med lengden på kjøringen. Økt konsentrasjon av melkesyre i muskler og plasma kan føre til dødelighet hos fisken. Flere undersøkelser antyder økt krokingsdødelighet ved lang kjøring av fisk.

Håndtering av fisk
Løfting av fisk bør skje skånsomt. Ved å løfte en fisk etter halen risikerer man at ryggraden kan knekke. Å eksponere fisken for luft over tid fører til økt dødelighet. De fine gjellemellene klapper sammen i luft, og kan gi varige skader. Slik eksponering fører også til nedgang i ATP og fosforkreatinnivåene i hvit muskulatur, noe som er med på å bryte ned muskulaturen. Når fisken løftes opp i luften vil også melkesyrenivået i muskler og plasma øke. Dette kommer da i tillegg til den allerede store opphopningen av melkesyre fra kjøringen.

Generelt vil anadrom fisk som oppholder seg i brakkvannssonen, eller er nygått, ha større risiko for KD enn anadrom fisk som har stått lengre på elva. Dette kommer av at fisken over tid i ferskvann utvikler et slimlag som gir økt beskyttelse. Ved C&R bør man fukte hendene før man tar i fisken. Enkelte bruker også en ullhanske som fuktes før berøring. Dette er for å unngå å skade fiskens slimlag. Berøring av fisk med tørre hender vil skade slimlaget, og gjøre fisken sårbar for soppangrep. Et studie på regnbueørret fra Alagnak i Alaska viste høyere KD når fisk fisk ble fanget av nybegynnere. Man antar dette skyldes at fiskeren i dette tilfellet mangler trening i å fjerne kroken. Når fisken skal håndteres er det også svært viktig å unngå å berøre gjellene.

Landingsteknikk har også betydning for fiskens overlevelse. Håver laget av grovt tauverk med knuter vil ha større sjanse for å skade gjeller og slimlag hos fisk, enn en finmasket, knuteløs håv. Laksefiskere tailer ofte fisken, dvs. at de griper laksen om halerota. Det blir da viktig å ikke løfte fisken opp av vannet. En nyttig gjenstand for å lande fisk er en såkalt Boga-grip. Dette er en type tang som griper tak på begge sider av underkjeven, og er utviklet for C&R ved fiske etter saltvannsfisk med skarpe tenner. I Skandinavia har gjeddefiskere begynt å ta dette verktøyet i bruk.

Krokingsdødelighet og vanntemperatur
Vanntemperatur er en svært viktig faktor for KD. Når vannet er varmt er innholdet av oksygen lavt, og fisken mer sårbar. Undersøkelser viser en entydig tendens til økt dødelighet ettersom temperaturen i vannet stiger. Gunstig vanntemperatur for C&R ser ut til å være inntil 17 grader celsius. Når temperaturen øker opp mot 19-20 grader ser dødeligheten ut til å stige opp mot 30%. Ved høye vanntemperaturer er det spesielt viktig å ikke kjøre fisken for lenge. Utvikling av melkesyre i muskulatur og plasma øker dramatisk i forhold til ved lavere temperatur.

Kommentarer (0)

RSS for kommentarer