Denne historien har jeg gledet meg lenge til å skrive. Et svært langt kjærlighetsforhold i mitt liv, mye lenger enn om jeg skulle skrevet om ”frua i mitt liv”. Dette forholdet har preget så mye av mitt fiskerliv og mine fangster i så mange år, at jeg må gå helt tilbake til 1975 for å starte historien.

De første kastene jeg utførte med fluestang var etter ørreten. Katalogen fra Hørgård og "Napp og Nytt" inspirerte ivrige unggutter. Det startet selvfølgelig med Zulu-familien. Gutta i landets beste fluefiskebutikk, som lå i Trondheim, skrøt uhemmet av flua. Jeg har mange ganger lurt på om dette egentlig var min første kjærlighet. Med skjelvende hånd prøvde jeg å kopiere den ved bindestikka. Heldig var jeg også som hadde en bestemor med ubegrenset tilgang til rødt ullgarn. Avtalen var å bytte ørret mot ullgarn. Jeg husker ennå spenningen det var når jeg hver lørdag brukte opp ukelønna på å reise med toget til byen, slik at gutta på Nor Sport fikk se fluene. Øyvind Meidell Johansen var fluefiskerhelten for en uerfaren, men lærevillig unggutt. Han var avgjørende for min utvikling som fluefisker.

Zulu'ene
Jeg føler sterkt for å komme med en unnskyldning til alle de ørreter, sjøørreter og lakser som møtte sin skjebne på min hensynsløse fiskejakt med Zulu'ene. I Leirsjøen, Vellikvannet, Svartkjønna, Bjørkjønna, Skjeldbreivannet, Kvestingen, Leirelva og Øvre Nidelva på ørretjakt. Og i Nidelva nedenfor Nedre Leirfoss, Orkla, Gaula, Stjørdalselva og Skauga på stadig jakt etter laksen. Mamma lurte noen ganger på om jeg måtte ta med all fisken hjem etter hver tur. For det var ikke jeg som orket å sløye fisken, men alt var glemt når ørreten lå å freste i steikepanna. Vi spiste dette omtrent som snacks når vi ble servert nytrukken ørret etter mammas oppskrift.

Jeg fisket mye ørret de første årene. Mest ”mellom fossan”, men også i bymarka og min egen barndoms elv som heter Leirelva, ei sideelv til Nidelva. Favorittkulpen lå rett ovenfor den nederste fossen - Jansendammen. Det var her storørreten var. Spennende var også historiene bestefar fortalte om laksefisket som ble drevet nedenfor fossen i gamle dager. Da han i spisepausen en sommer satt ute og koste seg, fikk han se en kjempelaks som sto ute i elva mellom to steiner. Bestefar fanget denne laksen, som veide 18 kilo. Den gang var ikke fiskekulturen lik den vi har i dag, for han tok den med høygaffel. Tenk bare opplevelsen det måtte ha vært å løfte en så stor laks inn på land med bare hendene. Litt av ett slagsmål.

Laksen ble et viktig tilskudd til husholdningen lang utover sommeren. Historien fenger meg, fordi det er et barndomsminne om fiske, lik det jeg har med Zulu-fluene. Jeg har som voksen besøkt disse gamle guttestiene og små kulpene som sørget for at ørret stadig var på menyen hjemme hos Granbos.

Jeg fisket etter laks i Nidelva første gang da jeg var ti år, men den første fisken jeg fikk på fluestanga var en sjøørret. Flua var selvfølgelig Zulu Silver. I mange år fisket jeg like mye etter brunørret og laks, men i 14-årsalderen ble laksefisket det som fenget mest. Med Per Dammen, han var noe eldre enn meg og fikk seg førerkort, ble Gaula, Orkla og Stjørdalselva torpedert med favorittflua hver eneste sommer.

Til Red Butt
Når laksefeberen herjet i kroppen, var ikke veien lang til de spennende tubefluene. Men det var ikke enkelt å binde gode tubefluer siden det var mye som manglet av materialer. Fordelene med disse fluene var åpenbare, så vi ga aldri opp. Hvor mange tubefluer jeg har bundet i mitt liv vet jeg ikke, og hvor mange ganger jeg var og besøkte Nor Sport for å handle nytt fluebinderutstyr vet jeg heller ikke. Jeg husker godt at jeg lå på gutterommet og tenkte på hvordan jeg skulle få tubene bedre. Det hendte titt og ofte at jeg sto opp om natta og bandt fluer. Bindestikka sto rett ved senga mi.

Rart å si det, men den første tubeflua jeg bandt, var veldig Zulu-inspirert. Økonomien gjorde at en stor Zulu Silver-tube med lang sølvtinsel kropp ble for dyr å binde mange av. Så igjen ble min kjære bestemor redningen, for hun hadde faktisk svart ullgarn også. Dette var det første steget i retning Red Butt'n for meg. Jeg sier ikke at jeg oppfant Red Butt-mønsteret, det vet jeg ikke hvem som gjorde heller. Men det betyr ikke noe. Jeg tror det var ganske naturlig for fluefiskere over hele verden å binde fluene sine i denne fargekombinasjonen, for alle hadde vi et forhold til Zulu-fluene. Per og jeg kalte denne tuba for noe sånt som ”Zulutuba”, og det tok ikke lang tid før våre ”Zulutuber” fikk en vinge slik at den så mer ut som en virkelig tubeflue. Fargen på denne var selvfølgelig svart. Et nytt, langt steg i retning Red Butt var tatt.

Etter hvert dukket Glødhacken opp. Om jeg husker riktig kom denne fra Sverige. Forskjellen var at nå var det røde ullgarnet byttet ut med et fluoriserende materiale, som var mer synlig i vannet, Her sviktet bestemors syskrin, og behovet for økt ukelønn ble unnagjort med umiddelbare lønnsforhandlinger før lørdagsbussen satte kurs mot min kjære Nor Sport.

Fars sønn
Den drivkraften jeg hadde på denne tiden, den følelsen og spenningen som hele tiden var i kroppen, er noe jeg savner. Det eneste som betydde noe var fluefiske, med fluebinding hele året og selvfølgelig alle fisketurene om sommeren. Det er vanskelig å gjenskape denne sitrende spenningen, og man blir nok roligere når man blir eldre siden erfaringen er større. Men jeg kjenner meg igjen når jeg ser min sønn ved bindestikka. For en kreativitet han har! Det er helt utrolig å se ideene han får med nye mønster og fargekombinasjoner. Jeg angrer meg hver gang jeg stopper ham fordi han tester ut ting jeg ikke tror laksen vil like. Gutten må jo få holde på!

I voksen alder har jeg mange ganger lurt på hvordan disse fluene egentlig kunne være så gode fiskefangere. Jeg har faktisk fått gjedde på denne flua også, da jeg fisket med flue og dupp. Det var nok Zulu Silver som var favoritten. Fargene rød, sølv og svart finner du ikke på noen insekter i naturen, og ikke under noe klekkestadie vil du finne denne fargekombinasjonen. Husk at det var i 1975 jeg startet å fiske ørret. På denne tiden var ikke fluebinderkunsten i nærheten av det som bindes av eksakte imitasjoner i dag, men Zulu-fluene tok fisk overalt, hele tiden. Min største brunørret er på nesten 4 kilo, og min beste kveldsfangst er over 30 ørreter med mange over kiloen. Alle tatt på ei Zulu-flue.

Man kan virkelig lure på hvorfor denne flua er så effektiv når man sammenligner med de flotte fluene som mange ørretfiskere binder i dag. Hvordan gikk det til at vi fikk så mye fisk på Zulu`n? For ørretfisket, så tror jeg det må ha vært en slags attraktor-effekt i denne fargekombinasjonen, altså at Zulu`n skilte seg ut i svermen av klekkende insekter, og at det var derfor ørreten foretrakk denne flua. Den finnes også som tørrflue, og tørrvarianten av Black Zulu er å regne som en klassiker i dag.

At laksen liker denne flua så godt, er heller ikke så enkelt å skjønne. Men jeg tror at attraksjonsegenskapen i dette mønsteret også kan ha noe å si for laksefisket. Vi vet, eller vi tror vi vet, at laksen tar flua i en slags aggressiv atferd i forhold til revirhevdende motiver. Derfor er laksefluebinding sjeldent et resultat av imitasjoner. Dette kan være en forklaring på hvorfor Zulu-fluene fortsatt fanger så mye fisk.

Utviklingen av mønsteret
I årene som kom ble utvalget av bindematerialer mye bedre. Vi fikk blant annet ekornhår som var bedre på mange områder en de gamle og stivere hårvariantene. Det ble lettere å binde små fluer med en fin svømmende vinge. Det ble også større utvalg av syntetiske materialer. Dette satte fart på fantasien, og mange nye mønster fikk plass i flueboksen, samt at de ”gamle” mønstrene ble pusset opp. Når så de myke vingematerialene som rev og tempelhund kom, samtidig som selve tubekroppen fikk nye konstruksjoner, ble det virkelig fart på kreativiteten. I denne overgangsperioden var det Black Zulu som sakte men sikkert ble favorittflua. Den var mest lik Red Butt'n i utgangspunktet også. Forskjellen på Red Butt og Zulu er at Zulu'n bindes kun med hackle, sammenlignet med Red Butt'n som originalt har kroppshackle med lang svart vinge. For å være veldig detaljert kan jeg nevne at Zulu-fluene har hale av rødt ullgarn, mens Red Butt kun har en buttdel bakerst av rød flossilke.

Min Red Butt-variant utviklet seg mye på denne tiden. Det var flere teorier jeg hadde for denne flua som jeg ønsket å prøve ut. Jeg fisker veldig mye med enhånds fluestang, så jeg ønsket ei tubeflue som var stor, men som var lett å kaste med. Løsningen var korte tubekropper av plast, med lange vinger. Det var viktig med et balansesystem slik at flua gikk riktig i vannet. Dermed ble løsningen å binde tubekroppene med to rørdimensjoner, hvor den tynneste (fremste) ble brukt til å binde inn vinge og fronthackle. Jeg lærte av Håkon Norling å binde vingen inn motsatt for dermed å brette den tilbake. Denne teknikken sammen med dimensjonsforskjellen på tuberørene, gjorde at vingen ikke hektet seg i kroken under fiske. Dermed kunne jeg binde tubefluer med så lange vinger jeg ønsket. Med blytråd som vektbalanse bundet inn under vingen, svømmer flua helt utrolig nydelig i vannet. I dag binder jeg alle tubefluene mine på denne måten. Jeg har et fullsortiment av Red Butt-varianter, fra store tubefluer til små nymfer bundet med samme materialer.
 

Den komplette flua
Jeg forsterket hovedfargeinntrykket i Red Butt'n med å bruke svart syntetisk dubbingmateriale i framkroppen, da i kombinasjon med flash tinselmateriale i butten. Dette gjorde at fargestyrken ble bedre også i bløt tilstand. Ullgarn og flossilke blir mattere i fargen når det er vått. Etter en stund fjernet jeg ribbingen også. Dermed var Granbos Red Butt-variant ferdig pyntet og klar for oppdrag. De siste 15 årene har jeg tatt mange flotte Red Butt-lakser i Gaula. Denne flua er nå komplett og alle "barnesykdommer" er fjernet. Følelsen jeg har når jeg fisker med denne flua er veldig god, den skal liksom sitte på fortommen min så ofte som mulig. Den optimale fisketiden er ett stykke ut i sesongen når kveldsmørket kommer. Når jeg fisker i skumringstiden med denne flua får jeg den gode følelsen fra guttedagene tilbake i kroppen. Men prøv den også under sommerflommen, akkurat i det været snur og elva synker sakte, men fortsatt innehar en svak brunfarge.

Tilbake til fortiden
Mye av gleden med fluefisket ligger i minnene. Siden 1988 har jeg skrevet fiskedagbok. Mine fisketurer er ikke avsluttet før jeg får skrevet ned turens hendelser og detaljer. Trivelig å lese i en kald vinterkveld. Det meste av dette hadde jeg sikkert glemt om jeg ikke hadde dagboka. I dag skriver jeg fiskedagbok for Steffen også, med fangststatistikk og greier. Tror du han er stolt eller! Minner kan brukes til mye forskjellig, blant annet til å lære mer om laksefiske. Men minnene kan også være til glede ved å gjenoppleve dem.

Jeg har en tradisjon jeg gjør en kveld hver sesong. Da finner jeg fram den gamle glassfiberstanga mi, knyter på ei dobbel 8 Zulu Silver og storkoser meg noen timer ei vakker trøndernatt ved Gaula. Noe som stadig helt bevisst gjenoppleves, er spennende fiskeøkter med medlemmer av Zulu-familien montert på fortommen. Noen ganger når vannstanden og lysforholdene stemmer, er det ikke mange fluer som fisker like godt som Zulu Silver i krok 8. Min fiskekompis Per har beholdt Red Butt'n slik vi bandt den aller første gang. Per er en fisker som veldig ofte tar laks, og en av årsakene til det er ofte ei Red Butt XO tubeflue, altså med ekstra lang lagringstid.

Fluefiske er en total opplevelse, med mange faktorer som bidrar til at livet som fluefisker aldri blir kjedelig. Når vinteren er på det kaldeste og sommeren virker veldig langt unna, er det et privilegie å kunne sitte ved bindestikka å drømme seg bort til lange fine sommerkvelder ved elva. Med flua i ditt liv montert på fortommen...

Fluer avbildet i artikkelen fra toppen er følgende: Zulu Gold, Zulu Silver, Black Zulu, Red Butt XO, Granbo's Red Butt og Red Butt Nymfa.

Mer om Jan Eriks fluevalg og strategier finner du på Granbo Flyfishing.

Kommentarer (1)

RSS for kommentarer