Første gang jeg møtte Andreas Lium var på Hakadal stasjon like utenfor Oslo. Vi hadde helt tilfeldig begynt å småprate via forumet på Fluefiske.net, og skulle nå ta oss en fisketur sammen i Nordmarka.

Fluefiskekompiser kan man ikke få nok av, og det virket som om vi var noenlunde på bølgelengde utover dette også. Andreas, som da bodde i Hakadal-området, var selvsagt lommekjent. Han skulle vise meg et par vann han hadde snakket varmt om via meldinger på forumet og MSN. Jeg pakket utstyret og satte meg på toget i retning Nittedal.

Tørt om Lium

Det var en noe alvorlig og stille kar som møtte meg på stasjonen denne sensommerdagen i 2003. Det første som slo meg var at dette måtte være en jævla seriøs type. Jeg husker at jeg tenkte det kanskje kom til å bli en litt sosialt krevende fisketur. Helt ærlig angret jeg litt på at jeg i det hele tatt hadde sagt ja til å bli med.

Andreas oppførte seg like seriøst hele gåturen opp til vannet. Han svarte saklig og kortfattet på alt jeg snakket om. Noe som også gjenspeilte seg i fisket når vi kom fram til godvannet. Dypt konsentrert og uten en mine, avfisket gutten område etter område. Nesten som en robot. Det var skremmende. Jeg ville hjem.

Siden det vaket minimalt, satte vi oss ned ved bredden for å slappe litt av. Andreas speidet konstant utover vannet uten å trekke en mine. Han fattet seg fremdeles i korthet, og sa tilsynelatende minst mulig. Det var like før jeg var i ferd med å konkludere med at dette var første og siste gang jeg var på fisketur med denne "tause autisten". Da kom det plutselig tørt fra lyngen ved siden av meg: «Det er lure fisker ass...»

Sitatet er selvfølgelig hentet fra "Bård og Lars på fisketur", etter at Bård ryker en røye i Finnmark som «piler ut i elvedalen, under et tre og rundt en kjepp». I dette sekundet forstod jeg at en slags mur hadde blitt brutt. Jeg hadde tatt feil når jeg dømte Andreas som en potensiell sær, autistaktig fiskerobot med totalt fraværende sosiale antenner, og helt blottet for humor.

Egentlig har vi vel vært faste fiskekompiser siden dette...

Likevel; jeg hadde rett i en ting. Andreas er seriøs i forhold til alt som angår fluefiske. Blodseriøs faktisk. Gutten er alltid den siste opp av elva. Hvis døgnrytmen tillater det; den første ut i elva neste morgen. Når andre sover, har gitt opp, har mistet motivasjonen eller rett og slett har sluttet med fluefiske, fisker Andreas garantert fremdeles. Jeg blir alltid like forundret over guttens stamina, og det er ikke få ganger han har fått følgende frase slengt i trynet fra undertegnede: «Du e faen'kje goe i håvet ditt mann...»

Som forventet har Andreas tatt med seg seriøsiteten sin på fluebindingsarenaen også. Nærmere bestemt i forhold til noe så sært som klassiske laksefluer og superrealistiske imitasjoner. Siden han begynte å binde imitasjoner i en alder av sju år, er det kanskje ikke så rart at utviklingen har gått deretter.

På sensommeren i år, er jeg på besøk hos Andreas i Trondheim. En av ørten fluefiskeprater utvikler seg etter hvert til å bli en slags intervjugreie. Det går plutselig opp for meg at jeg vet lite om hvordan og hvorfor Andreas egentlig driver med det han gjør. Så jeg stiller ham det opplagte spørsmålet som går på nettopp dette. Andreas som er lykkelig uvitende om jeg faktisk er i ferd med å intervjue ham, svarer med største selvfølgelighet.

- Jeg begynte vel egentlig med fluebinding for å sikre meg fluer som så ut slik jeg ønsket det. I starten bandt jeg mest til fisketurer ved hytta på Hardangervidda.

Han roter nedi horder av kasser med fluebindingsmateriale som pryder studentleiligheten hans.

Andreas er nok ikke den eneste som har begynt med fluebinding i ung alder. Likevel, det må være en grunn til at læringskurven hans har vært så bratt. Et logisk spørsmål blir selvsagt hva han selv tror grunnen kan være til at han i dag kanskje er Norges beste fluebinder på superrealistiske imitasjoner, og blant Norges beste på klassiske laksefluer.

- Tja, hva kan grunnen være da... En fordel kan vel være at jeg aldri har hengt meg opp i å binde akkurat de fluene jeg bruker. Mange binder det de trenger, og ferdig med det. Selv har jeg brukt mye tid på å binde mye rare greier. Man kan vel si at jeg har lagt stor vekt på eksperimentering.

- Så det var dette som var grunnen til at du begynte med klassisk også?

- Ja, antakeligvis. Jeg er jo ikke akkurat en utpreget laksefisker. Har knapt fisket laks, utenom en gang i Numedalslågen. Da fikk jeg faktisk en fisk også. På spinner, flirer han og fortsetter: - Jeg tror kanskje det er det tradisjonelle som appellerer til meg. Liker enkelt og greit den gamle engelske greia. Det henger kanskje sammen med at jeg tross alt er en høyst utradisjonell og kontroversiell type... ha ha.

Andreas har funnet det han leter etter, og legger frem et par sett med vinger som ser høyst naturtro ut. Jeg har sett noe liknende før, men det var i en artikkel i et engelsk fluebindermagasin for noen år siden. Det handlet om en russer tror jeg. Eller tjekker. Jeg husker ikke helt.

- Dette er noe av det jeg jobber med i disse dager. Skal bli øyenstikker og vulguta.

Han legger ut om teknikker han har brukt for å lage blodårene i vingene, og jeg kjenner jeg blir sliten bare av å tenke på det. Her snakker vi tidkrevende arbeid, som er milevis fra min egen bindefilosofi; å få akkurat nok fluer til å klare meg gjennom hele sesongen. Jeg sier derfor det jeg pleier når jeg ser opplegget til Andreas; dette er aaaaaltfor stress!

- Det er faktisk mye vanskeligere å binde klassiske laksefluer enn realistiske imitasjoner. Realistiske stiller strengere krav til kreativitet., men hvis du planlegger godt, og får gode ideer i forhold til materialbruk, er det bankers.

Så blir det stille et lite øyeblikk, som om han tenker seg om. Jeg lar blikket gli over pulten hans, som minner mer eller mindre om en krigssone. Der fluebindere har herjet vilt i flere tiår.

- Jeg tror jeg liker best å binde klassisk. Ja, jeg gjør det...

- Hvorfor det?

- Det er nok mest fordi det er en større utfordring bindeteknisk. Man må være så forbasket presis, fordi det er så mange komponenter. Gjør man en feil i eksempelvis trinn 2, så fucker man helt opp trinn 12 osv.

Jeg nikker forståelig, selv om jeg egentlig tenker at dette er på grensen til galskap. Tålmodigheten min hadde aldri taklet slike prosjekter. Andreas vet det, men er like ivrig når han forteller om bindeprosjektene sine likevel.

- Hvordan er du i stand til å dedikere så mye tid til en såpass sær nisjedel av hobbyen som dette?

- Vel, det har nok noe å gjøre med perfeksjonistisk tankegang vil jeg tro. Når jeg først begynner med en sak, vil jeg dra det så langt jeg kan, og bli så god som mulig. Helst vil jeg jo bli best, selv om det ofte er en utfordring av de større. Er kanskje mulig å dra en parallell til styrketrening som jeg jo også driver med. Når jeg først begynte med det ville jeg bli så sterk som overhode mulig. Har vel bare et utpreget konkurranseinstinkt eller noe. Det burde jo du vite, siden du aldri får den største fisken når vi er på tur.

Andreas ler, og jeg biter i meg den sure realiteten før jeg hentyder at man kanskje må være en tanke gal i utgangspunktet for å drive med slik fluebinding.

- Jo, selvsagt. Det kan sikkert være en fordel å være litt gal av og til. Som for eksempel når man skal binde over 100 fluer på noen få dager, slik jeg gjør nå. En bekjent skal til Cuba, og var i beit for fluer. Man kan vel si at han hadde en aldri så liten «Cuba-krise», og man trør jo til for en fluefisker i nød. Jeg kan sånn cirka like mye om bonefishfiske som jeg har kunnskaper om laksefiske. Har aldri vært på Cuba, og kommer neppe til å ha råd til å dra dit heller med det første.

Han drar frem snusboksen idet vi setter kursen ut av "fluebindertempelet". Plutselig kommer han også på hva vi egentlig skulle bruke kvelden til. Nemlig øl og en tur på byen. Velkjente ingredienser i en students hverdag med andre ord. Det er likevel ingen tvil om hva Andreas bruker mest tid på...

PS: Vi fikk forøvrig ikke fisk i Hakadal.

Kommentarer (0)

RSS for kommentarer