GROOTE EYLANDT
En øy på 2500 kvadratkilometer langt ute i Gulf of Carpentaria mellom Cairns og Darwin, helt nord i Australia. Mesteparten av denne store, tropiske øya er villmark med knudrete mangroveskoger der krokodillene trives, ville elver, urskog og steinete strender. Strødd rundt på øya er det små bosetninger med urbefolkning, de fleste av dem med liten forbindelse med omverdenen.
 Margaret er med i et psykologteam som har til oppgave å vurdere den psykiske helsen til de mange gruvearbeiderne på øya. Forfatteren får være med på denne turen fordi han selvfølgelig er ute på et mye viktigere oppdrag: Å utforske fiskemulighetene i området.
Groote Eylandt eies i sin helhet av Australias urbefolkning, aboriginerne. Mot god betaling leier gruveselskapet BHP Billiton de manganholdige områdene, der malmen utvinnes i store dagbrudd. Når en sektor er renset for malm, er selskapet kontraktforpliktet til å planere og plante til igjen hele det utnyttede området. Og for at sjefene blant aboriginerne skal være fornøyd, må det etter en tid ikke være mulig å se forskjell mellom den gamle og den nye vegetasjonen. Jeff, gruveselskapets forhandlingspartner, sier at han har en meget vanskelig og krevende jobb. Er det et aldri så lite misforhold mellom forskjellige tresorter i ”før og etter”-sammenheng, eller at kanskje avstanden mellom noen tregrupper ikke er nøyaktig slik som naturen hadde plantet dem, ja da må gartnerne ofte gjøre jobben om igjen. Gruveselskapet har en tøff jobb, men fortjenesten på manganmalmen er så enorm at en ressurskrevende rekonstruksjon av landskapet blir som peanøtter å regne.
For å kunne leve i harmoni med urbefolkningen må “Den hvite mann” ta mange kulturelle hensyn. Mange områder på øya er tabubelagt på permanent basis og bare tilgjengelige for urbefolkningen, mens andre kan være åpne for generell ferdsel visse tider av året. Når det inntreffer et dødsfall i en aboriginer-familie, kan plutselig et område bli stengt for en kortere eller lengre periode. For å leve i harmoni med urbefolkningen er det derfor viktig å følge nøye med i den ukentlige lokalavisen, som har en oppdatert liste over hvor det er forbudt å ferdes.
På Groote Eylandt eksisterer det ikke turisme. Folk som kommer til den største “byen” Alyangula, er enten urfolk eller gruvearbeidere. Her finnes det ikke hotell eller andre overnattingsmuligheter. På veggen til det eneste supermarkedet kan du lese på en plakat: “ Bare adgang for fastboende og ansatte i gruveselskapet”. En stakkars, uvitende turist som forviller seg hit ville derfor risikere å stryke med av sult og tørst . ( Han kunne kanskje overleve en stund på Cola, potetgull og iskrem som selges uten restriksjoner fra en liten kiosk i Alyangula). Siden jeg er et passivt, perifert medlem av psykologteamet, får jeg aller nådigst lov til å komme inn i supermarkedet, og jeg kan til og med spise middag sammen med psykologene i Billiton’s kantine.
Å handle på supermarkedet er en tvilsom fornøyelse. Alt koster minst dobbelt så mye som på fastlandet. Frukt og grønnsaker forekommer i ytterst små og ufriske mengder, kjøtt og fisk er nesten alltid mangelvare, så det ender med at jeg kjøper det meste på boks.
Selve tettstedet er ytterst velfrisert, med en tettklippet golfbane som går tvers gjennom landsbyen. (Jeg fikk nesten en golfball midt i planeten da jeg gikk gjennom parken) Her er svømmebasseng, tennis –og fotballbane, og vil du spille nettball er det en egen bane for denne sporten også.
Trå varsomt
Utenfor byen råder villmarka. Her lønner det seg å trå varsomt, for like rundt golfbanen finnes det både skorpioner og giftige gress-slanger. En dag jeg kom fra byen ble jeg vettskremt av en “avkappet hageslange” med fire bein som spurtet over stien rett foran beina på meg. (Antagelig bare en harmløs kjempefirfirsle).
Jeg hadde håpet å kunne fiske litt mens jeg var her: Et håp som nesten sluknet da jeg snakket om saken med noen av de fastboende. Jeg fikk vite at i sjøen kryr det av saltvannskrokodiller, som bare venter på å spise en uforsiktig fisker til frokost. (Det har faktisk hendt noen ganger at et fem meter langt eksemplar har bykset ut av vannet og dratt en stakkar ut til en grusom død). Senest i går ble en kjempekrokodille observert i vannkanten like nedenfor der vi bor. Å ha småbarn i Alyangula må være et sant mareritt. Et lite kryp på fire-fem år må jo være som en delikat, mør forrett en sulten krokodille.
Svømming er totalforbudt i denne delen av golfen, ikke bare på grunn av de menneskeetende krokofantene, men vannet kryr av Box Jellyfish, den beryktede maneten som kan sjokkdrepe et menneske i løpet av tjue minutter. Blir du ikke drept av de tidligere nevnte farene, kan du velge om du vil bli spist av en hai, du kan tråkke på en dødelig Stonefish som har pigger så skarpe at de går tvers igjennom enhver badesko, eller kanskje en Blue Ringed Octopus vil gjøre kål på deg. I havet er det heller ingen mangel på giftige vannslanger, og plukker du opp et vakkert, fargerikt skjell i strandkanten stikker innehaveren deg med en syl og injiserer en dødelig gift. Det bringer tanken hen på de eksplosive, lekelignende minene som russerne droppet fra fly i Afghanistan, spesielt beregnet på å drepe og lemleste naive barn. Men jeg kan ikke tro så vondt om Vårherre at han opererer etter slike prinsipper…
Fiskefeberen inntreffer
Når det gjelder fiske fikk jeg vite at det egentlig bare eksisterer to muligheter: Enten å dra ut med båt, eller å fiske ulovlig fra en av gruveselskapet brygger, som ligger såpass høyt over vannflaten at krokodillene ikke kan jumpe opp og ta deg. I følge den lokale ekspertisen kryr det av fisk i havet, og hurra, hurra! i helgen er vi blitt lovet båtfiske med en av sjefene i gruveselskapet. Men en hyggelig dame jeg traff i svømmebassenget fortalte meg at det finnes en tredje fiskemulighet. Jeg kan følge stranda (i god avstand fra vannkanten, formante hun meg) omtrent tretti minutter til jeg kommer til en vik med høye, flate steiner. Her skulle det være mulig å fiske uten å bli betraktet som et byttedyr.
 Ti minutter langs stranda kommer jeg til en lekker, grunn vik med rødbrun sand. Det er lavvann, og helt inne ved land plasker det stimer med noe som ligner på vår hjemlige småsild. Plutselig skjærer en kraftig vannplog mot sildestimen, og hundrevis av småfisk hopper i full panikk høyt ut av vannet i en glitrende kaskade.
Å si at jeg blir helt syk av fiskefeber er århundrets underdrivelse. Jeg kan jo stå langt inne på land og tøye fluekastet helt ned til vannkanten, tenker jeg. Og vannet er så grunt og klart (overtaler jeg meg selv) at jeg ville kunne se en krokodille med skumle hensikter på femti meters avstand.
Fluestanga blir rigget opp i fykende fart, og en av de nykonstruerte saltvannsfluene i hvitt og sølv festes på den kraftige fortommen. Nå plasker det voldsomt litt lenger ute i vika, og plutselig er det som om vannet bobler av jagende, blanke fisker. Uten å skjenke haier og krokodiller en eneste tanke, står jeg nå nede i fjæra med våte støvler og tøyer kastet slik at streameren lander midt i koket. Fisken er fast nesten før jeg får rørt på flua, og ut går snøret med slik fart at jeg brenner handa tvers gjennom hansken.
Fisken tar peiling på Timorhavets ytre områder, og noen sekunder senere kommer det kraftige rykket som forteller meg at det er slutt på baklina. En skinnende, blank fisk hopper himmelhøyt i solglitteret langt der ute mot brenningen, og snøret blir slakt. Mismodig sneller jeg inn, men likevel lettet over at bare streameren ble borte. Med litt uflaks kunne fisken ha forsynt seg med både snøre og bakline. Jeg bruker en åtter laksestang med hundre meter backing, utstyr som normalt holder til norske lakser i tikilosklassen. Men den ubendige kraften og villskapen til denne tropefisken krever nok kraftigere redskap. Skulle ønske jeg hadde tatt med havfiskesnella Ocean Prince, som har skikkelig brems og plass til to hundre meter bakline.
Havet her ute er fullt av tropefisk med kraftige muskler. Jeg har ikke peiling på hva som tok streameren min. Det kunne ha vært en liten tunfisk, en kahawai, eller kanskje en trevally. Men jeg gir meg ikke. En ny streamer lander like foran snuten på en fisk som jager småsild en halvmeter fra bredden. Den usmurte snella gir fra seg en lyd som en katt med halen klemt i dørsprekken. Fisken skummer titalls meter bortover overflaten på halen som en delfin, så hopper den, gang på gang, i en glitrende demonstrasjon av raseri og styrke. Før hele snøret smelter av snella bråsnur den, og kommer i vanvittig fart innover mot land.
Jeg begynner å øyne et aldri så lite håp om å berge denne fisken. Så lenge jeg kan trette den ut innenfor rekkevidden av baklina, har jeg en viss sjanse. Langsomt blir utrasene kortere, men jeg må jobbe nesten en halvtime før jeg kan trekke en sprellende firekilos trevally inn på sanden. Blankere fisk tror jeg ikke finnes i hele havet. Hele fisken er som det pure sølv. Denne skapningen er bygget for fart. Den er flat som en kveite på høykant, og er utstyrt med en spoleformet fartshale. Kanskje den best kan sammenlignes med en laks som er overkjørt av en dampveivals. Fasongen er slik at fisken skjærer gjennom vannet med minimal friksjon, noe den nettopp har demonstrert med overbevisende kraft.
Jeg speider etter krokodiller, men for å kunne snike seg innpå meg i det klare, grunne vannet må de være usedvanlig godt kamuflert. Likevel ligger det en liten advarsel og murrer i bakhodet. Å ende som krokdillemat er ikke min ide om en skjønn død. Det er tydelig at folk på Groote Eylandt har respekt for disse atavistiske reptilene, for fotsporene langs stranda går alltid i en avstand på minst ti meter fra høyvannsmerket!
Tropevarmen øker utover formiddagen. Luftfuktigheten er høy, og tempen begynner å nærme seg førti grader i skyggen. Mens jeg har kjempet med trevallyen har det trukket opp noen truende, gråblå skybanker. Plutselig er det tropiske regnskyllet over meg. Ikke som beskjedne dråper, men i plaskende strømmer, som ut av en milliard takrenner. Et merkelig syn når vannet treffer havets overflate med så stor kraft at tusenvis av minigeysirer slår opp i en slags rekyleffekt og omdanner havet til et gigantisk spikerbrett. For første gang forstår jeg uttrykket ”Himmelens sluser åpnes” på klisjeisk. På noen sekunder er jeg våt til skinnet. Men vannet bringer meg en liten, etterlengtet nedkjøling. Og når skura drar videre, tørker klærne på kroppen i løpet av noen minutter.
Det er som om regnet har satt fart i aktiviteten til fiskene. Svære vannploger skyter over vika, og småfisken spretter og regner ned på overflaten som håndfuller av sølvmynter. På nesten mirakuløst vis får jeg i løpet den glohete ettermiddagen landet et par til av de gjenstridige trevallyene, men det koster meg dyrt i form av tapte streamere.
Nå oppdager jeg virkelig hvor dypt fang -og slipp-instillingen sitter i meg. Trevally er en meget bra matfisk, med hvitt, fast, velsmakende kjøtt. Men min eneste tanke er å kunne leve ut jegerinstinktet i meg. Hadde jeg fanget trevally med håndsnøre fra en båt, hadde sikkert en fisk eller to havnet på kjøkkenbenken. Men uten et øyeblikk å reflektere over at dette jo kunne vært mat for hele psykologigjengen, setter jeg fiskene pent ut igjen. (Noe jeg ble bebreidet for om kvelden da jeg kom hjem. Så for ikke å bli utsatt for psykoanalyse eller det som verre var, passet jeg senere på å banke en og annen fisk i hodet).
Vriene fisker, men enkle fluer
Jeg trodde til å begynne med at disse fiskene ville kaste seg over alt som rørte seg i vannet, men de viser seg faktisk å være såpass selektive at bare ett eller to bestemte mønstre gir skikkelig uttelling. Den beste flua er den enklest mulige, og tar bare noen minutter å binde. På streamerkrok nr 4 lager du en glitrende kropp, helst i sølv. Vingen, som bindes i to segmenter, er sparsomme bunter med hvit kalvehale. Hvis du ønsker kan du binde inn en liten rød undervinge, men jeg tror ikke dette har noen betydning for fiskbarheten.
 Pussig med denne trevallyen, som forlanger et helt spesielt stimulus for å hugge. Kommer fiskene sigende i en rolig stim får jeg ingen respons, selv om jeg trekke flua i ertende drag like foran snutespissen på dem. Men i samme øyeblikk de begynner å jage småfisk, er trevallyen på hugget. Kan du få lagt streameren midt i koket, kommer tre-fire vannploger fossende etter flua. Da er det om å gjøre å holde farten oppe. Slakker du det minste grann på inntagningen, mister fiskene straks interessen. En metode er å holde stanga mellom lårene, og å hale inn snøret med begge hendene så fort du bare klarer. Effektiviteten av denne metoden er åpenbar, når du ser farten på de små stimfiskene som trevallyen jager.
Når fisken tar, er det om å gjøre å holde hodet kaldt. (Ikke så lett i den intense tropevarmen!). Gjør du ”norsk” tilslag med løfting av stangtuppen får du garantert ingen kontakt. Tricket er å gjøre et horisontalt tilslag, det vil si at du må foreta et ekstra kraftig rykk i samme retning som flua beveger seg. Når fisken er fast løfter du stanga brått for et ekstra ”konvensjonelt” tilslag, for trevallyen har en kjeft som er hardere enn plast.
Folk som jakter på bonefish sier at denne fisken er verdens sterkeste motstander i enden på et fluesnøre. I så fall må trevallyen komme som en god nummer to, når den i løpet av sekunder forsyner seg med hele snøret og et par hundre meter bakline, omtrent som om den bare hadde noen meter tanntråd på slep. For meg er det en helt ny følelse å kjøre på en fisk som fullstendig overtar kontrollen. Det er tross alt grenser hvor sterk jeg vil at en fisk skal være. Det blir nesten litt for nervepirrende når trevallyen herjer og skummer langs grunna akkurat som den vil, og alt du kan gjøre er å stå der med hjertet i halsgropa og fluestanga i helspenn.
Fluefiske i saltvann synes jeg er utrolig spennende, bare det kan foregå i grunt vann. Fiskens instinkt når den er huket er å gå rett ned i dypet, men her på grunna kan den bare bruke sine krefter på å kjøre vilt i alle himmelretninger. Jeg har prøvd fluefiske fra båt i dypt vann, men det blir fort kjedelig når du i halvtimesvis må pumpe en fisk opp fra femti meters dyp. Med slukstang kan du legge skikkelig press på ditt gjenstridige bytte, men fluestanga er ikke bygd for brutal kraft.
Ørret og flyvefisk
Jeg får på en fisk som oppfører seg litt annerledes enn trevally. Den kjører ikke så voldsomt ut, men rykker og stanger som en storrøye på Finnmarksvidda. Jeg lander en feit korallørret: En av de vakreste saltvannsfiskene jeg kjenner. Den har en dyp, mahognybrun farge, og skinnet er tett besatt med nesten selvlysende, neonblå ringer og prikker. Øynene er helt innsirklet av den intense blåfargen. Korallørret skal være en av de beste matfiskene i havet, men jeg tror ikke jeg ville være i stand til å drepe noe så vakkert hvis jeg ikke var på sultedødens rand.
For første gang ser jeg flyvefisk i aksjon. Flokker av de sølvblanke, smekre fiskene kommer ut av vannet og glir som modellfly elegant ti-femten meter over havets flate. Det kunne ha vært artig å fått en slik på streameren, men fiskene synes mer opptatt av å fly fra sine fiender enn å jakte etter mat. Dessuten er de langt utenfor rekkevidde av fluesnøret. Brått dukker det opp en hai på et par meter, som ploger i stor fart rundt på grunna i ren ”haisommer”-stil, med den karakteristiske trekantete skremselsfinnen i friluft. Haiens tilsynekomst forårsaker full panikk. Voldsomme plask over hele vika viser at alt med finner desperat prøver å unngå kontakt med denne effektive spisemaskinen. I løpet av noen sekunder har haien trålet hele området, og en kraftig vannplog viser hvor den er på vei ut mot dypere vann.
Det er tydelig at den største aktiviteten på trevallyen er på fjæra sjø. Når sjøen flør, trekker fiskene lenger og lenger ut mot tangbeltet hundre meter fra bredden. Jeg tøyer og tøyer kastene til sin ytterste mulighet, men det er grenser for hvor langt jeg kan strekke fluesnøret.. Hvor gjerne skulle jeg ikke ha fulgt etter fiskene og vadet utover på ”flatsen”, men dette er ikke som bonefishing i Bermuda eller på Los Roques, der du uten fare kan plaske rundt på de klare grunnene. Her er det dessverre slik at dess lenger ut du vader, dess større sjanse er det for å ende opp som krokdillemat, eller (en skjebne som ikke er stort bedre) i magen på en sulten hai.
Farer på alle hold
Å undervurdere farene i denne delen av verden kan komme deg dyrt å stå. Jeg snakket med en kar som ikke uten en viss stolthet viste meg noen stygge arr på armen og den ene skulderen. Han var ute og fisket i en liten jolle, da en fem meter lang saltvannskrokodille kastet seg opp mot båten og prøvde å dra ham ut i vannet. Karen skjønner ennå ikke hvordan han klarte å komme seg ut av gapet på udyret. Da vi ble lovet båtfiske med en av sjefene for gruveselskapet, var jeg nøye med å fritte ut om størrelse og sjødyktighet på farkosten, for å forvisse meg om at båten var sikker nok til å holde ubudne passasjerer på avstand.
På denne kanten av verden byr naturen på mange nifse skapninger. Australia kan faktisk skryte av å ha noen av verdens farligste giftslanger. En av de skumleste heter Death Adder, eller dødsslange. Den er ganske liten og uanselig, og kan lett oversees i gresset. Men vær på vakt! Får du ikke motgift innen rimelig tid, er du garantert dødens kattunge. 
Innbyggerne på disse kanter lever stort sett som folk flest, men de tar alltid visse forhåndsregler. 3000 australiere blir bitt av giftslanger hvert år, men det forekommer bare 2-3 dødsfall. Dette henger delvis sammen med at det i de siste årene er utviklet mer spesifikke former for slangeserum. Men folk lærer nå en effektiv metode for å hindre at giften sprer seg i kroppen. En elastisk bandasje surres tett, men ikke for stramt, rundt armen eller beinet som er bitt. Selv etter tre-fire timer holder mesteparten av giften seg rundt bittstedet, som regel tid nok til å komme under medisinsk behandling.
En av de skumleste slangene i Nord-Australia heter King Brown. Den kan bli over tre meter lang, og er tykk som underarmen på en voksen mann. Brad, sjefspsykologen på teamet, fortalte at en gang han parkerte firehjulstrekkeren sin i skogkanten, gikk en rasende King Brown til angrep på bilen. Helt umotivert hugg den løs på det ene forhjulet så giften rant nedover gummien. Disse slangene går sjelden til angrep på mennesker, men skulle du få et aggressivt eksemplar etter deg, må du løpe for livet. Slike krypdyr får vår hjemlige huggorm til å ligne på en harmløs meitemark.
Men her er det ikke bare slanger som kan lede deg inn i den visse død. I skogen bor det en type flått som kan forårsake en livstruende form for hjernehinnebetennelse. Og om kvelden må du passe deg for en myggart som kan spre to typer av et farlig virus. Myggolje anbefales!
Paradis, selv med slange
Groote Eylandt er i fiskesammenheng et virkelig paradis. Her forekommer det som nevnt ikke turisme, og ingen utnytter de store fiskeforekomstene på kommersiell basis. Det siste henger sammen med at fiskerettighetene rundt øya tilhører urbefolkningen, som bare driver fiske i beskjeden grad. Men heldigvis tillater de sportsfiske for allmennheten. Mange av gruvearbeiderne har båt, og noen av sjefene for gruveselskapet briljerer med 28 fots kryssere. Men jeg snakker ikke om luksusyachter eller cabincruisere. Folk her drar ut på sjøen utelukkende for å fiske, og ikke for å slikke sol på badestrender eller holmer og skjær.
Dette er dorgefiske i storformat. 4-6 stenger sitter i holdere på hver side av båten. Det brukes 20-25 cm lange fargerike wobblere, som er utstyrt med en skog av treblekroker. Når noe hugger, er det nesten alltid stort og sint. Tuna, sverdfisk, kjempetorsk, hai, snapper og korallørret i tolvkilosklassen er ganske vanlig.
Jeg vil tilbake til Groote Eylandt. Jeg fikk ikke en gang prøvd å fiske i elva som kommer fra øyas indre regioner. Her kryr det av Barramundi, en brakkvannsfisk som regnes som Australias fremste sportsfisk på fluestang. Urbefolkningen bruker for det meste ganske primitive fiskemetoder, men de fanger den fisken de trenger. Jeg så to aboriginies som fisket fra bredden av elva med sluk. Snøret var viklet på et plasthjul, og med en elegant, roterende armbevegelse slengte de sluken langt ut i elva. Og fisk fikk de nesten på hvert kast. Jeg synes disse fiskerne sto farlig langt ute i det mørke elvevannet. I nærheten av utløpet kryr det av saltvannskrokodiller, noe som ikke syntes å affisere dem det minste. Kanskje urbefolkningen har en hemmelig avtale med krokodillene, som de tross alt har levd sammen med i over førti tusen år… (Forskerne strides om hvor lenge det er siden homo sapiens først kom til Australia. Noen mener nærmere 60 000 år).
Kort tid etter min fiskeopplevelse på Groote Eylandt ble en uforsiktig ansatt i gruveselskapet tatt av en saltvannskrokodille mens han snorklet noen få meter fra land. Det er plakater overalt som advarer mot slike aktiviteter, likevel er det alltid noen som tar helt unødige risker. Tragedien skjedde bare et par hundre meter bortenfor der jeg fisket. Det grusomste var at kona og svigerinnen satt på stranda og fulgte med i det som skjedde. Litt senere ble en kar som skulle fange fisk helt inne på grunna til akavariet sitt spist av et fem meter langt beist. Og i forrige uke ble en ti år gammel jente angrepet mens hun hang og plasket utenfor farens båt. Faren klarte til slutt å dra henne ut av det dødelige gapet, mens jentas bror hamret løs på udyret med en åre. Jentungen ble stygt opprevet, men overlevde angrepet.
Det utstedes nå stadig sterkere advarsler mot å bade eller å campe i nærheten av vassdrag der det kan være krokodiller. Neste gang jeg fisker på Groote Eylandt skal jeg stå langt inne på land og tøye fluekastet ned i vannkanten. Problemet er bare at noen av disse krokodillene synes å være eksperter på bakholdsangrep...
Even Rise er aktuell med boka Fluefiske Året Rundt.
 |
Last opp dinefiskefilmer!
1000 mønster
Bildeserier
RSS for kommentarer
