| På kanten av stupet i nordfylket |
| onsdag 13. juni 2007 00:16 | ||
|
Etter å ha stiftet et heller ublidt bekjentskap med Finnmark i 2004 (ref. tidligere artikkel ), med det man kan karakterisere som et eneste stort knippe av vonde hendelser (red.anm: enorme mengder halvkilosharr, elendige kartkunnskaper og nullforståelse for utilregnelige meterologiske fenomener), lurte jeg litt på hvor raskt den alltid så sedvanlige nye given min ville returnere. Hvis den i det hele tatt kom tilbake. Kanskje var den borte for godt? Negativitetssyndromet Forventningene om Finnmark var uten tvil de største jeg hadde hatt til noe i mitt liv som fluefisker, og det var jo ingen tvil om at fallet av den grunn hadde blitt abnormt. Var det slik at mine dager som fluefiskenerd enkelt og greit var talte? Kunne jeg konkludere med at det ikke var noe poeng i å bedrive denne syke hobbyen når selveste Mekka viste seg å være en flopp? Var det på tide å finne seg et nytt tidsfordriv? Begynne med hekling, kromkakebaking eller  crocket?Når Filip, Lars og jeg dro hjem denne julidagen i 2004, var det ihvertfall ikke Finnmark vi tenkte på. Ei heller tenkte vi på fluefiske. Vi tenkte antakeligvis på det enhver sunn norsk ungdom ville ha tenkt på etter 2 mislykkede uker på Finnmarksvidda: burger, dvd-utleie, det motsatte kjønn, seng, soving, internett, mer burger, og store mengder øl. Selv om vi prøvde å overbevise hverandre om at «selvsagt skal vi tilbake» og «det var nok bare uflaks», så var vi nok på daværende tidspunkt egentlig helt enige om to vesentlige ting: A. Fluefiske suger sumpvann, og B. Finnmark kan driiiite og dra. Tatt av vidda Kort tid etter at jeg hadde kommet hjem, kjente jeg likevel en følelse som for min del er velkjent. Følelsen av fluefiskeiver. Naturlig nok egentlig, siden jeg kjenner meg selv såpass godt at jeg visste at jeg ikke kom til å legge favoritthobbyen min på hylla av en litt selsom opplevelse i den andre enden av landet. Det som derimot ikke var fullt så forventet var en slags savnfølelse jeg kjente på samme tid. Savnet av Finnmark. Hæ? Hvabehager? Jeg hadde jo strengt tatt bare dårlig erfaring med alt som hadde inntruffet av fiskerelatert virksomhet der oppe. Men, sånn var det altså; jeg ville av en eller annen sær grunn tilbake. Selv om Filip og Lars også hadde den merkverdige iveren, måtte de melde avbud da jeg luftet tanker om ny tur den kommende sommeren. De skulle til Kola og fiske laks isteden. Jeg slo meg derfor sammen med andre fiskekamerater; Magnus, Andreas, Anders og Wilhelm. Det nye crewet var utvilsomt noe mer rutinert enn det vi hadde vært året før. 5 fluefiskere med varierende kvaliteter. Vi var uten tvil et uslåelig team. Trodde vi... Finnmarks stabile uforutsigbarhet Hvis det var en ting jeg virkelig hadde lært av forrige tur til Finnmark, så var det at man ikke kan stole på et par vitale ting i dette fylket. Sett bort fra kollektivtrafikk, så er været muligens det mest ustabile på hele vidda. En deilig liten regnskur kan skifte til stekende sol før man rekker å bli ekstatisk over det tilstedeværende klekkepotensialet. Og det var strengt tatt dette som preget den første dagen vår i elva. Sol. Og høy temperatur. Etter å ha våknet til 47 grader i teltet, ante vi så smått hva som ventet oss. Det skjedde INGENTING i elva. Ikke en dritt. Rett og slett nada. Når vi så saumfarte elva disse første dagene begynte det virkelig å demre for meg hva jeg hadde fått relativt opp i hule halsen året før. Hvordan kunne jeg glemme hvor dårlig det hadde vært? Jeg ergret meg over hvordan jeg kunne være så forbasket blåøyd. Den plagsomme iveren hadde blendet for det som var av rasjonaliteter nok en gang, og jeg lette nå febrilsk etter positive ting å tenke på.  De neste dagene fortsatte dog i samme stil. Like varmt og akkurat like lite aktivitet. Gikk jeg mot nok et nederlag? Skulle denne onde sirkelen aldri opphøre? Jeg vandret langs elven sammen med Andreas, som behersker det meste som inbefatter en fluestang. Han begynte etterhvert å kitte streamere i strykene og de dypere kulpene. Uten videre hell vel og merke. Stemningen ble mer og mer anspent, tomme blikk ble vekslet, og frustrasjon prydet tilværelsen. Anders utviklet høylydte skrikeseanser som et resultat av svært nærgående mygg, mens Andreas begynte å snakke usammenhengende om vakre kvinner og Statoil-burger. Magnus og Wilhelm sprang hvileløst rundt i nærliggende områder i søken etter en nødvendig opptur. 20 mil på 1,5 uker Det ble mye gåing i denne perioden. Det var ihvertfall enighet om at det ikke var noe stort poeng å bruke tid i elva. Så vi gikk til sideelvene. Vi gikk til sideelver av sideelvene. Utposninger av sideelvene til sideelvene. Store vann. Små vann. Mellomstore vann. Dobbelvann. Pytter. Dammer. Og bekker. Andreas og jeg fisket til og med i et vann der det kun befant seg ekstreme mengder med gammarus. Solstikk? Kall det kastetrening, eller eventuelt tidsfordriv. I løpet av de neste dagene ble det følgelig enda mer gåing. Vi gikk bare lenger og lenger. Om det var en mental flukt fra den sinnsykt skuffende og værsyke elva vet jeg ikke. Men det var ihvertfall det vi gjorde. Røye av ymse kvalitet og størrelse var daglig kost. En og annen liten ørret også. Ingen av oss var noe særlig mer en mellomførnøyde og ingenting som var verdt å skrive noe hjem om inntraff. Tordenvær, regn og modisering av fluer En dag da Andreas og jeg satt på et av de faste stedene våre i elva og speidet etter vak som uteble, skjedde det for øvrig noe med været. Det hele varte kanskje til sammen en halvtime, og bestod i praksis av en stor svart sky,  dalende temperatur, et par lyn og noen tordenskrall, samt en aldri så liten regnskur. Vi tenkte ikke så mye mer på det akkurat da, i og med at solen og den høye temperaturen kom tilbake like fort som den forsvant. Så det endte egentlig bare med at vi snakket videre om fine damer med store pupper, statoil-burger (som etterhvert ble synonymt med gudsbegrepet) og om hvor drit det var at fisken ikke vaket. Da vi etterhvert forflyttet oss til den faste lunsjplassen litt lenger nede i elva, fikk ting en litt brå vending. Andreas mente plutselig at han helt tydelig kunne se vakringer på brekket overfor et langt og rolig parti. Jeg tok det med en klype salt, da dette veldig gjerne kunne ha noe å gjøre med konseptet: hallusinasjoner. Vi vandret likevel nærmere og satte oss forsiktig ved bredden for å se om Andreas bare var i tåkeland over mangel på fisk. Men så sannelig; visst var det et vak. Et svært forsiktig vak sådan. Rolig klekkespiservak. Igjen. Og igjen. Steady som bare det. I neste øyeblikk var det enda en fisk som viste seg kun noen meter fra den første. Og så en til! 3 fisk var vaket nå innen en radius på 10 meter. Hva i alle dager?Iveren var helt plutselig langt over minstemålet. Den latterlige negativeteten som vi hadde foret hverandre med i over en uke hadde forsvunnet som dugg for solen. Vi var nå ekstatiske, og snakket svært usammenhengende i munnen på hverandre. Den rolige og avbalanserte personen som Andreas alltid er, klarte etterhvert å få noenlunde kontroll på situasjonen, og vi satte oss ned på bredden for å diskutere fremgangsmåte. Andreas, som alltid vinner i klumsing, skulle fiske først. Han begynte å kaste. Litt for kort. Nytt kast. Fint flyt.  Tok ikke. Tredje kastet. Nok et fint flyt. Ingenting. Selektiv fisk ja. En snau time, ørten fluebytter og aktiv diskusjon omkring hva i all verden fisken spiste gjorde lite utslag. Vakene minnet ikke veldig om noe vi hadde sett før. Muligens litt for forsiktig til at den tok tørt, men samtidig for hissig til at det virket som om den spiste klekkere. Men fisken ville verken ha klekkere eller voksne imitasjoner. Gode råd ble dyre, og vi ble stående litt rådløse et lite øyeblikk før Andreas plutselig dro opp en saks av chestpacken sin.«Det MÅ være klekkere. Det kan ikke være noe annet. Gi meg flua di!», kommanderte han. Jeg ga ham lydig Klinkhammeren, og Andreas satte omgående igang med aktiv frisering. Han så nesten litt gal ut der han stod og klippet vingen på klinkhammeren min kortere for å få den til å ligge dypere i vannet. Siden Andreas tydeligvis hadde forstått noe jeg ikke var i nærheten av å forstå, lot jeg ham fiske. Og ørreten, som var rett over kiloen, tok på første kastet. Stemningen var på topp, og like etter fikk også jeg en pen kilosfisk på samme sted. Vi jublet barnslig høyt og danset jungeldans.  SuperfiskeSnart var også Anders på plass. Han hadde hørt den ukontrollerte skrikeseansen vår, og glemte myggen tvert da han fant noen vakende fisker lenger nede. Ting hadde endret så mye karakter som det bare går an på noen få timer. Det som i over en uke hadde minnet om en forlatt westernby, hadde gått hen å blitt et fluefiskeeldorado... For å gjøre 3 fiskerike dager og en lang actionfyllt historie noe kortere, så hadde vi enkelt og greit drømmefiske på tampen av disse 2 ukene i juli. Elva kokte, og det sprutklekket insekter av alle slag. Vi fisket fra morgen til kveld og hadde knapt tid til å spise. Fisken var i store perioder helt latterlig bitevillig. Alt i alt landet vi rundt 30 ørreter over kiloen på denne korte perioden. Selvsagt ble så og si samtlige satt ut igjen. Magnus tok turens største på 1,9, og vi andre fulgte på med flere fisker godt over kiloet. Selv husker jeg best en litt vanskelig hunnfisk på 1,4 som jeg brukte et par timer på å lure på et strekk der det var svært vanskelig å få fine flyt. Vi hadde det som plommen i egget, rosinen i pølsa og elgen i solnedgang på samme tid. Livet var enkelt og greit fantastisk, og vi kunne ikke erindre at vi noensinne hadde vært skeptiske til fluefiske i Finnmark overhodet. For noe sludder. Når Andreas den siste dagen lurte den lunefulle 1,7-kilosen som ikke var steady i det hele tatt, tok det enkelt og greit overhånd. Å se dette beistet slurpe i seg den lille brune døgnflua kun noen timer før vi skulle rydde leir og komme oss hjemover, var simpelten magisk, og jeg er sikker på at jeg hadde det minst like gøy som Andreas selv. Et nødvendig værskifte var selvsagt det som skulle til for å bryte muren. Og en litt modifisert klinkhammer da...
Tips en venn
Kommentarer (0)
 Skriv kommentar
|
||
RSS for kommentarer
