Noen ganger kommer fiskesuget tilbake før jeg har rukket å fordøye nylige opplevelser. Men i år hadde sesongen min mildt sagt vært elendig. Konklusjonen var; fine turer til vakre elver, og ekstreeeemt lite fisk. Noe hadde gått alvorlig mot meg i år, men så fort bitterheten forsvant, var dog et snev av sug tilbake. Likevel, med manglende tro kommer manglende motivasjon. 

I motsetning til meg er fiskekompis Andreas typen som aldri blir lei. Selv om det regner kattunger sidelengs, blåser stiv kuling, og det fine brekket i elva preges av hvitskum og meterhøye bølger, er gutten gira. Så gira er han at kunne han fisket hele året, så ja, da hadde han antakeligvis gjort det.

Jeg hadde akkurat avsluttet fem uker med intens jobbing i Stavanger og Hafjell da Andreas ringte meg for generell løsprat. Noe han er relativt dreven på. Innimellom all prat om vakre kvinner, treningsøkter og skolestart med tilhørende ølrebus og pubrunder, snappet jeg opp noe som pirret den sløve oppmerksomheten mer enn det andre. Ordene var «Sør-Norge» og «ørret». Jeg var med ett lutter øre. Muligheten for å komme over kilogrensa var altså fremdeles tilstedeværende...

Det tok ikke mange minuttene før vi hadde avtalt at jeg skulle svinge innom ham i Trondheim etter at jobben i Hafjell var over. Turen skulle så gå mot det Andreas karakteriserte som et fiskeparadis uten sidestykke på denne tiden av året. Trøtt og med tåkesyn kjøpte jeg Battery, kaffe og en bråkete cd på Statoil’en på Otta, før jeg kjørte nordover.

I barteby rakk vi en runde på byen med bekjente før vi skulle sørover – mot elva. I fred og fordragelighet provianterte vi øl og Grandiosa på Prix. Det var da Andreas gikk berserk – over en stygg oppdrettsørret i frysedisken. Oddsen for å få større fisk enn den veldig døde fjøsfisken var høy, mente han. Men med null tro på verken meg selv eller oddsen til Andreas, dro jeg ham med ut av Prix’en mens han snakket usammenhengende om det å lande rekordfisk på tørrflue sør for Polarsirkelen. Vel var jeg sugen på å få fisk, men den makabre sesongen hadde gjort noe med troen til tross.

Torsdagen gikk med til å kjøre sørover, og vi kom fram til elva i stummende nattemørke. Vi rigget telt og sovnet til lukten av fjell og vidde. Været var litt så som så, og vi håpet på at det skulle snu til morgenen. Vi hadde flaks...

Sol fra en nærmest skyfri himmel preget ettermiddagen denne fredagen. Vi satte oss ved elva og så etter insekter. En og annen stor vårflue danset over elva, og noen døgnfluer poppet også opp innimellom. Lav temperatur på både land og i vannet gjorde likevel at ting ikke akkurat tok av. Et vak var å se i blant, men som regel utenfor kastehold. Det endte med at vi bestemte oss for å ta en tidlig middag. Joikakaker og fløtegratinerte poteter stod på menyen, og jeg tok oppgaven med å mekke måltid. Mens jeg rørte iherdig i potetene fant Andreas ut at han i relativt kjent stil skulle prøve noen kast. Noe kritisk til å måtte mekke hele måltidet alene gikk jeg med på å la ham fiske.

Det tok ikke lang tid før jeg hørte et noe ukontrollert brøl fra elva. Andreas hadde funnet cirka fire fisker som stod og vaka sporadisk på et sted hvor det var vanskelig å se vak fra land. Ingen av fiskene så noe særlig store ut, og Andreas hadde derfor lagt et par wildcardflyt over en av dem. Stanga stod nå i helspenn, og fisken i andre enden så langt fra liten ut. Jeg lot Joikakaker være Joikakaker, og sprang febrilsk ut i elva for å bistå med håving. En oppgave som jeg synes er like skummel hver gang Andreas har stor fisk på kroken.

Kilofisk har en tendens til å se mindre ut under vann enn den egentlig er. Fisken som Andreas nå hadde på kroken så bare stor og farlig ut selv under vann. Begge var klar over at dette aldeles ikke var småtteri. Det var med hjertet i halsen jeg bega meg ut på håveseansen i stri strøm.

10 minutter senere var dog oppgaven fullbyrdet, og en gigantørret lå i håven. Jeg løp til land for å hente vekt og kamera, mens Andreas stod med store øyne og beundret fangsten. Jeg knipset bilder og Andreas veide ørreten. 2550 gram! Ny pers med 600 gram. Fisken fikk selvsagt beholde livet, slik at den kunne spre storfiskgener til de kommende år. Stemningen var på topp og halvkalde Joikakaker har neppe smakt så godt for ham tidligere.

Jeg prøvde meg på samme strekket etterpå. Andreas hadde tross alt bare fanget en av de fire fiskene som hadde vaket der. Jeg la noen flyt, og kroket et par 700 grammere, hvorpå jeg mistet en av dem. Etter dette var det stille som i graven. Den fiskeløse forbannelse var der altså fremdeles, så jeg gikk ikke lenge etter forfrossen på land for å sture litt.

Vi jekket etter hvert noen pils og tok en forholdsvis tidlig kveld. Natta ble grisekald, og morgenen etter var grå, trist og fiskeløs. Vi rigget derfor ned leir og dro i retning Oslo for sivilisasjon. Andreas var selvsagt i godt humør og løspratet om vakre kvinner og treningsøkter hele veien hjem. Alt var som normalt.

Jeg er selvsagt veldig glad på Andreas vegne. Det er jo minst like kult å få håve stor fisk...

Neste sesong kan likevel ikke bli stort annet enn bedre.

Kommentarer (0)

RSS for kommentarer