Innen fylkesmennene gikk hjem fra jobb fredag 30. november skulle de ha sendt ut høringsforlaget om regulering av laksefisket i elvene. Likevel er det bare Nordland som har offentliggjort forslaget. Settes det i verk tiltak som monner eller blir det bare som en dråpe i havet?

Det har gått én vei med villaksen siden "gamle dager" - den veien høna sparker. Dette er kjente strofer blant laksefiskere - både i sjø og elv. Etter årets sesong kom ramaskrikene; nå må noe gjøres for å redde villaksen. De fleste med elvegrus under skoene har skjønt det i mange år. Er det nå politikerne skal skjønne det - eller skjønner de det aldri?

D-dag

Arbeidet startet 12. oktober, da Direktoratet for Naturforvaltning (DN) sendte retningslinjer til fylkesmennene. De har hatt halvannen måned på seg til å innhente opplysninger og ha en dialog med lokale jeger- og fiskeforeninger, sjølaksfiskere og elveeierlag for å komme fram til et reguleringsforslag av "sine" elver. 1. desember sendte fylkesmennene ut høringsforlaget om regulering av laksefiske i elvene med høringsfrist 15. januar. Datoene for sjølaksfiske er 15. desember og 1. februar.

Innen 15. februar skal det foreligge nye forskrifter i elvene, og det er opp til fylkesmennene å fatte vedtak. Forskriftene for sjølaksfiske skal være klare 1. mars, og det endelige vedtaket fattes av DN. Forskriftene skal gjelde i fem år.

Klare:

Før i tida

Det har alltid vært varierende fangster av laks - både i sjøen og i elvene. Alle som er vokst opp med laksefiske i omgangskretsen har nok et visst bilde av hvordan fangsten var da kontra nå. I 60- og 70-årene kan jeg ikke huske en eneste sommer uten at far fikk laks - laks fra 4-5 kilo og oppover. Sjelden var det bare en fisk også, det var som regel flere, ganske mange. Jeg tror ikke far hadde kommet hjem med en slik fangst hvis han hadde fisket i dag.

Papirstatistikken viser at elvefiske etter laks ha ligget noenlunde stabilt - noenlunde - fra 1970 til i dag. Det har til og med vært en oppgang i fangsten i noen år rundt 2000. 2007-tallene er heller ikke de laveste siden 1970.

Ulne tall

Går vi noen tiår tilbake var innrapporteringen av laks langt mindre organisert enn i dag. Selv om fiskerne hadde plikt til å si fra til grunneieren - og gjorde det - var det ikke sikkert det ble ført like god statistikk for hver elv hos fiskeforvalteren og myndigheten. Kanskje var det heller ikke så nødvendig og interessant siden villaksstammen levde godt. Kanskje følte ikke alle samme forpliktelsen til å si i fra om fangsten - fordi fiskeren ikke ville at alle skulle vite alt eller grunneieren ikke ville at alle skulle vite alt.

Sjøfiskerne har også holdt sine tall tett inntil kroppen i årrekker. Ellers ville det bli for mange hvite penger og for høye fangstall, skal vi tro det en kar med sjørett fortalte meg. Uansett papir og tall, mer laks var det i elvene og i sjøen, skal vi gå ut i fra det vi husker, det vi er fortalt og det vi har sett bilder av.

Ferskvare

I "nyere" laksetid har statistikken kommet i mer ryddige og ordnede former. Hver fisk skal havne på et skjema. PC-ens fødsel gjorde arbeidet enklere og statistikken ble mer tilgjengelig. Det har gjort Hvermansen mer interessert i tallenes tale og laksens ve og vel. Ord om laksegang, innsig i sjøen og fangst som før gikk bare på folkemunne, serveres på laksebørser og statistikker på internett - som ferske wienerbrød. Er tilgjengeligheten sunn eller forvirrer det til panikk?

Laksedauen

Laksefangstene har alltid sving og vil alltid svinge. Det er så mye som spiller inn for at laksen skal trives og lage laksebarn - temperatur, tilgang på mat, lakselus, for hardt uttak over år, gyteforhold, forurensning, innblanding av rømt oppdrettsfisk... Men det er ikke å stikke under en stol at tilstanden for stammen er dystrere enn vi vel noen gang har sett den. Men hvorfor skrikes det så mye høyere etter årets sesong enn for eksempel etter sesongene 1992 og 1997 - for å nevne to sesonger med spesielt skralle tall? Ingen røster ble hevet så høyt den gangen at de graverte laksens Svartedauen på gravstøtter.

Politikk ditt og datt

En klar grunn er handlingslammede politikere – strutsepolitikk. Fiskere så problemene lenge før myndighetene, men snakket ikke for høyt om i frykt for restriksjoner – med sjøl nærmest-politikk. Vi reparerer heller enn å forebygge – typisk norsk politikk. Forskere har tall på virkeligheten, men når ikke fram – maktesløshetspolitikk. Det er ikke interesse for det i korridorene i statsbyggene – skremmende politikk.

Det er som er klinkende klart – uansett hva som er årsak og uansett om det skulle vise seg om noen år at situasjonen for laksestammen ikke er reint så ille som vi ser akkurat nå – det skader ikke å innføre restriksjoner.

Innfør en langt strammere bag limit – ukebasert eller sesongbasert. Når kvota er fanget, parkeres laksestanga. Forby sjølaksfiske og elvelaksfiske med all form for not, garn og masker. Hunnlaks skal i elva igjen, hele sesongen og kraftverk som i dag bare slipper ut en dråpe i minstevannføring må heve vannterskelen så laksen trives så godt at den vil lage barn. Fire hurtige tiltak – hvis politikerne vil, tør og skjønner hva det dreier seg om.

Etterpå-politikk

Øverst på arbeidslista til ministrene - om de evner - må være å gjøre noe med oppdrettsnæringen. Ikke verken å drepe den eller ødelegge den - for den er både nødvendig og skaper næringsgrunnlag og arbeidsplasser - men å legge den om. Den kan ikke fortsette å forurense som nå - verken med lakselus eller rømninger. Men magefølelsen min sier at Norge gjør som det pleier og venter i 20 år til, så får politikerne atter si; "vi skulle ha gjort noe den gangen..."

Årene vil vise om det var et ulverop mot uværshimmelen eller om villaksens dager er talte. Kanskje er det for tidlig å konkludere. Men det er ikke for seint å gjøre noe - for å gi villaksen bedre kår og livsgrunnlag.

Diskuter saken her.

Kilder:

NOU D377 Laks- og sjøørretfiske 2006, Statistisk Sentralbyrå

Jakt og fritidsfiske, laks- og sjøørretfiske, Statistisk Sentralbyrå

Kommentarer (0)

RSS for kommentarer