Etter en herlig (pazze) frokost på det lokale etablissementet, var vi klare for fluefiske. Været var nydelig og forholdene var aldeles tipp topp (overpazze). Vi hadde utarbeidet en plan om å fly med helikopter inn til Pnugbrokk-elva. Etter å ha brukt et par timer på å komme i kontakt med helikoptermannen, fikk vi til slutt tak i fruen hans.

Hun kunne fortelle at piloten dessverre var indisponibel for flyvninger på det aktuelle tidspunktet. Det var synd (Veldi). Første mulighet til å fly oss inn var først om et par dager. Dette var selvsagt en strek i regningen. Trist, men sant.

Da måtte den alternative planen settes i verk. Christmas River ble omgjort til førstevalg. Forsyninger ble kjøpt inn på den lokale matvarebutikken, og vi satte kursen oppover dalen. For å komme inn til de beste strekkene i Christmas River er det drøye 6 timers gange. Planen var å dele denne turen i to. For etter 3,5 timer er det en hytte som fritt kan benyttes av hvermansen. Over det meste av NZ er det hytter som er eid og drevet av Department of Conservation (DOC). Til disse hyttene kan man forhåndskjøpe billetter for 5 dollar. Ved atkomst betaler du ved å legge disse billettene ved. Alt fra 0 til 3 billetter. Prisen avhenger av kvaliteten på hytta. Den første hytta vi skulle bo på, er av den rimelige typen og koster ingenting.

Vel fremme ved parkeringsplassen begynte Øyvind å få nervøse rykninger. Tre biler på parkeringsplassen. Skummel sak (veldi). Fisken på NZ er følsom for mye fisketrykk, og flere fiskere på det samme strekket samme dag er håpløst for de som kommer som nummer to. Jeg måtte legge ned veto for å få lurt han med innover dalen. Det kunne jo tross alt være turgåere og jegere. Etter ca 2 timers gåtur i en av de vakreste skogene jeg kan tenke meg, kom vi frem til en lysning der vi fikk utsikt over dalen. Skogen man går i før man kommer til denne lysningen er veldig tett med lite lys som slipper inn ned til bakken. Alle trærne er sorte og slipper fra seg en søt honningaktig lukt. Noe som vepsen setter pris på litt senere på sommeren. Balsagetingen til Rolf Alqvist, og andre vepseimitasjoner, funker utmerket på NZ.

Vi hadde planlagt og gå ned på slettelandet for så å ta de siste 1,5 timene med gåing langs elva. Spotta vi en fisk så skulle den selvsagt fiskes (fanges). Som sagt så gjort. Etter å ha krabba ned den bratte skråningen ned til elvedalen kom vi for første gang i kontakt med elva. Det gikk ikke lenge før den første ørreten var spotta. Jeg så den stod bak en stor stein tett på land. Vår posisjon var ganske overlegen. Elvebredden var 5-6 meter over elva, og vi kunne se rett ned på fisken. Øyvind fikk oppdraget med å fiske på denne, mens jeg fant frem videokameraet for å filme den vakende ørreten.

Det ble noen flotte opptak (pazze for den), mens Øyvind gikk en lang tur nedstrøms for å komme seg i posisjon. I samme øyeblikk som Øyvind kom seg på plass etter mine instrukser fra høyden, gikk jeg tom for strøm på kameraet. Uproblematisk normalt, men når jeg hadde tømt hele sekkens innhold på bakken og ikke funnet ekstrabatteriet, så var det ikke fritt for at det ble litt banning. Batteriet lå i topplokket på dagstursekken som jeg hadde brukt dagen før... Det var trist og irriterende (dobbeltveldi). Da fikk vi nøye oss med fotoapparatet.

Øyvind startet sitt fiske med stor lyst, og med en rigg med Humphy og Tynnsvartnymfa i enden på fortommen. Vinden gjorde presentasjonen vanskelig da den kom i kraftige kast oppover elva. Etter et par dårlige kast traff Øyvind perfekt i løypa for fisken. Den kom opp og tok Humphyen hans perfekt. Og Øyvind, han ante fred og ingen fare. Intet tilslag kom. Ørreten spytta flua hans ut igjen, for den smakte tross alt ikke riktig. Øyvind gjenvant etter hvert fatningen etter at jeg fikk skreket igjennom vinden hva som hadde skjedd. Vi lot fisken få noen minutters ro før vi starta på med ny frisk. Nå med en nye rigg med Comparadun og Tynnsvartnymfe. Nesten ikke til å tro. Det samme skjer igjen. Fisken tar tørrflua, Øyvind ser ikke flua og hører ikke meg i vinden. Det var da fryktelig kjedelig (gøtez er det mulig)!

Ny fluerigg, nye minutter med venting. Fisken gjenopptar sitt beitemønster, bortsett fra at den nå kun spiser nede under vann. Ganske smart spør du meg. Men ikke smart nok. Etter å fått Tynnsvartnymfa servert i perfekt drift foran snuta klarte ikke fisken å la være og ta den i nærmere øyesyn. Øyvind så nå tørrflua og så at den dykka da ørreten tok nymfa. Krokingen gikk denne gangen som en lek. Fisken gjorde flere luftige sprang og kjøringen ble av det spektakulære slaget. For å få landa fisken måtte Øyvind krysse elven og over til en bakevje på motsatt bredde. Flott fisk. 2,7 kg. På de ca 3 kilometerne opp til hytta fikk jeg 2 flotte ørreter til. Den ene av disse fikk jeg på nymfe og veide 2,4. Den andre fikk jeg på en spent spinner. Denne fisken sto inne i en liten grunn kulp i yttersvingen av hovedstrømmen og beita aktivt på et brukbart spinnerfall av noen brune døgnfluer. Det var helt rått å se denne flotte fisken gå å vake inne på 30 centimeter vann der den kastet seg etter alle spinnerne som kom med strømmen nedover elva. Min inkludert. Første kastet og den tok på direkten. Etter litt hårete kjøring av fiske på grunna, kom den pent i håven. 2,2 kg. I perfekt kondisjon (pazze for den).

Vel fremme ved hytta oppdaget vi fort at det var andre mennesker der. Diverse utstyr lå behørig lagret på en av køyene. Etter en times tid kom det en skikkelse ned fra skogen. Det var en jeger som var på hjortejakt. Og hjort hadde det blitt. Sekken var lastet med godbitene fra hjorten. Hjortejakt er gratis og kan bedrives hele året på NZ. Det er store mengder vilt og de er å regne som skadedyr. Noe av problemet er at de beiter ned vegetasjonen og fører til erosjon av jordmonnen oppe på fjelltoppene. Det er flere varianter av hjort på NZ. Alle er innførte arter som ikke hører hjemme her. Det var ingen pattedyr på NZ før engelskmennene kom og satt ut blant annet harer, hjort, griser og ørret. Den siste arten passer meg utmerket, takk. Etter en stund kom kompisene til jegeren. De var fluefiskere. De hadde vært oppstrøms og fisket opp til den øvre hytta. De hadde fått lite fisk, men hadde sett en del fine fisker som de ikke hadde klart å få. Og i morgen skulle de hjem (pazze). Etter en liten middag tok Øyvind og jeg med oss stanga og gikk ned for å forsøke kveldsbettet. Det vaka friskt, men ingen av de helt store guttene var ute denne kvelden. Vi fikk hver vår fisk. Øyvind en på 1,3, jeg en på 1,6.

Summert ble det en usedvanlig hyggelig dag. Fisket 3 kilometer med elv. Presumptivt et heller dårlig strekke av elva. Likevel med fine fisker på land, samt at vi hadde sett at par fine i tillegg. En fin dag.

Så til vi skrives igjen; God Jul og (Go etti).

Gisle og Øyvind

Kommentarer (0)

RSS for kommentarer