Etter gårsdagens suksess var valget enkelt, Oreti måtte få den siste fiskedagen på årets tur. Med gårsdagens bitre erfaringer når det gjaldt andre fiskere, var vi nok en gang på plass før klokka slo 07:00. Men til vår overraskelse var p–plassen tom for andre biler. Fornøyde parkerte vi bilen for siste gang. Vi hadde planlagt å ta hevn på de aurene som ga oss slik hard motstand for et par dager siden. Vi hadde sett mye og stor fisk på dette strekket, så hvis forholdene var med oss, og aurene var på bettet, skulle det være muligheter for noen flotte fisker.

Da vi trasket i vei fra bilen var forholdene for fiske perfekt. Ingen vind, ingen skyer! Det gikk ikke lenge før vi spotta de første fiskene. Det gikk heller ikke lenge før vi forsto at Oreti-aurene var tilbake i sitt vanlige vriene hjørne. Ikke helt det vi hadde drømt om for turens siste fiskedag. Vi hadde fått nok av umulige, superlettskremte ørreter dagene i forveien. Men sånn er livet.

Etter et par timers fiske fant vi igjen en av fisken vi hadde skremt for tre dager tidligere. Den sto perfekt til i en litt kraftig strøm, og beita intensivt. Fiskene som står i de litt striere partiene av elva er som regel litt enklere å komme på talefot med, hvis du først har klart å spotte dem. Sjansen for å fange ørretene på NZ er desidert størst på det første kastet. Kødder du det til med et dårlig kast på det første forsøk, ender du ofte med en skremt aure. Mitt første kast landet brukbart, litt til side for fisken. Den så ut til å sette pris på serveringen, og kasta seg over nymfa nesten umiddelbart. Fisken var usedvanlig sterk. Vi hadde tippa den til drøye 2 kg. Så overraskelsen var stor da fisken endelig havnet i håven og den viste seg å være 2,9. Det gjorde godt, ville vært for galt og forlate elva uten fisk på en slik perfekt dag.

Resten av dagen gikk med til skremming av store ørreter. Vannstanden hadde sunket til et kritisk lavt nivå. Det hadde nesten ikke falt nedbør i november og desember, så magasinene i fjellgrunnen var lave, og regnet som var kommet mens vi var der ble bare et lite piss i havet å regne, i forhold til hvilke mengder som må til for å holde en varig høy vannstand. Den lave vannstanden førte faktisk til at mye av fiskene samlet seg i de større kulpene. Ikke lett å fange 1 av 5 ørreter i en liten kulp, der 4 ørreter kun står å speider etter fluefiskere og andre farer, mens siste mann forsiktig spiser et par nymfer i innoset. Det blir skremming og atter skremming. Kan vel legge til at jeg hadde på en feilkroka ørret til, før vi la inn årene og satte kursen tilbake til p-plassen. De siste kilometerne ned til bilen gikk ikke akkurat like lett som de hadde gjort de tidligere turene. Men det er kanskje ikke meningen heller, i det tre fantastiske uker med fluefiske på New Zealand går mot slutten.

Dagen ble et lite antiklimaks fra gårsdagen, ”men intet ørretnirvana vokser inn i himmelen” (gammelt fangeutrykk). Å i morgen venter hjemturen, 36 timer med flyplasser og fly, hvis flyene går som planlagt da...

Hvis du var i tvil om hva slags stangmerke Øyvind sverger til, så kan du jo ta en kikk på ”tattisen” hans... Stakkars meg når han ser at jeg har lagt ut dette bildet... Ikke bare er han sterk, han løper nok fortere en meg også... å nei...

Så til vi skrives igjen, GO ETTI. Gisle og Øyvind