|
Da er vi kommet til New Zealand. Det er pazze. Å reise til NZ er usedvanlig veldi. For de som ikke har prøvd det kan jeg fortelle at det tar 24 timer i lufta, samt 12 timer med flyplasser og venting. I tillegg blir lommeboka voldtatt for en bunke lakener av den store sorten. Men det er verdt hver eneste krone, og hver eneste time med fly når de endelig er kommet frem. Tips; ikke reis med KLM via Shanghai. Det er veldi. Heldigvis kom all bagasje frem i god behold. Med et unntak. Men det var ikke flyselskapenes sin feil. Det var syltynt unna at det ikke ble blogging. På flyplassen i Shanghai måtte nemlig vi sjekke inn bagasjen på nytt. I forvirring over å se så mange kinesere på en gang greide jeg kunststykket og ta rulletrappa opp to etasjer før jeg oppdaget at jeg hadde lagt igjen baggen med Mac-en på tralla. På det halvannet minuttet jeg brukte på å gå ned igjen hadde en overivrig kineser fanga tralla og baggen var vekk. Å nei. Hvilket elende. Etter noen minutter med tegnspråk med en av hans medsammensvorne, samt en herre i leiebilutleiesjappa fant jeg ut hvor "Lost and Found" var. Der var heldigvis Mac-en min. Etter 47 skjemaer og litt strev med å forklare at det var min Mac, var saken i boks. Mac-en var igjen i trygge hender. Hvis du tror det er mye skjemaer og byråkrati i Norge, reis til Kina... Etter en nøye studier av teltplugger, fjellstøvler og vadebukser slapp vi trygt igjennom tollen. NB: Teltplugger heter ikke "tentplugs" på engelsk... for de som lurer. Jeg lærte dette etter å ha forsøkt og forklare tolleren at jeg hadde vaska teltpluggene. Øyvind hadde tatt seg av bestilling av leiebil denne gangen. Metoden var den klassiske, med hvileløs leting på nettet etter en billig firehjulstrekker. Overraskelsen var stor da det dukket opp en nøyaktig lik bil som vi hadde i januar. Etter en nærmere kikk var det ingen tvil; det var samme bilen fra det fantastiske selskapet Rent a Dent. Defektene på Hilux-en var de samme som i januar i tillegg til et par nye. Defekt CD-spiller og sigarettenner. Ingen tool i bilen = veldi! Etter noen timers kjøring fra flyplassen kom vi vel fram til Scrotum City. Vi sjekket inn på motell for å ha dette som base i et par dager. Scrotum City ligger sentralt plassert med en rekke av flotte elver innenfor noen kilometers kjøring. Et optimalt utgangspunkt for ekspedisjoner både med bil og til fots. Pazze for de. Ved ankomst merket vi oss den ekstreme vinden. Ikke akkurat fiskeforhold. Kveldsbettet utgikk, så det ble i stedet maratonsoving frem til i dag (mandag). Oppstandelse kl 08:00, egg og bacon til frokost. Væremeldingene var dessverre ikke av det hensynsfulle sorten. Fare for store nedbørmengder og mengder med vind. Ikke akkurat tørrflueforhold... Værmeldingen slo til for fullt. Regnbygene kom trykkende over fjellene i vest. Veldi! Scrotum City ligger plassert usedvanlig sentralt. Også værmessig. Det går et værskille rett nord for byen og det er ofte store forskjeller på været bare noen kilometer unna byen. Slik var det også i dag. Men siden regnet pøste ned i elvene vi hadde på planene våre før vi reiste, tok vi den glade Hilux-en på fjelltur i solskinnet. Vel oppe på fjellet møtte vi den lokale vegetasjonen i full blomstring. Hele fjellsider var knallgule. Fantastisk flott. Hvilken ramme for fanging av tjukke aurer! Scrotum River renner igjennom et nydelig fjellandskap. Den ligger lett tilgjengelig med vei langs hele elvens lengde. Det eneste som skjemmer dalen er kraftledningene som følger elveleiet hele veien. Så fisket. Det startet bra. Øyvind fanga en kilofisk i første kulpen etter en liten tids fiske. Ikke akkurat det vi var på jakt etter, men det var da fisk, og vi var i gang. Fange-TVs utskremte medarbeider kom løpende og filmet det hele. Ingen ting er som å kunne pine Øyvind en kald vinternatt om noen år med film av den tynne auren han fanga i Scrotum Creek. He he. Jeg tusla oppover elven mens Øyvind fortsatte å presse i den samme kulpen der han fanga pingleauren sin. Vinden var i ferd med å øke på. Den første kulpen gikk uten resultat for min del. Været gjorde det vanskelig å spotte noe fisk. De lyse skyene reflekteres på overflaten og gir så mye reflekser at du kun kan se fisken når du står 90 grader på elva. Når det i tillegg er krusning fra vinden var det ikke lett. Lenger oppstrøms så jeg en lovende plass. Elven svingte 45 grader og det var en liten bakevje yttersvingen på elva. Der måtte det bo en stor aure. Jeg basa meg igjennom den tette vegetasjonen og kom ned mot elven. Kamuflert av de gule plantene stakk jeg hodet opp og speidet ned i bakevja. Der var den; overauren. En planke av en fisk! Scrotum Creek er en elv med mye, men små fisker etter NZs standard, men det tas noen fine fisker der hvert år. Denne fisken var en av de fine. Ikke et gram under fire kilo. Jeg sto seks meter unna og stirra den i kvitøye. Pazze. Siden jeg etter hvert har fått litt heng på å få store fisker på film, så hoia jeg på Øyvind slik at han kunne fange mens jeg fikk det hele på film. Alt så meget lovende ut. Fisken var åpenbart på spiseren og gikk stadig ut i strømmen og henta seg en godbit. Øyvind kom seg i posisjon, litt vel nærme etter min smak, men fisken var fortsatt aktiv. Så skjer det, Øyvind tar sitt første kast, og fisken blir skremt... Å nei. Dagens mulighet gikk ått skogen.  Resten av dagen: VIND. Så mye vind at det til tider var umulig å kaste. Luer og andre løse tråder seila nedover elva titt og ofte hvis det ikke var surra godt fast. Store støvskyer kom nedover dalen ved flere anledninger. Ikke bra, men sånn er det; ondt og ofte lider en fangemann, både på land og på sjø. Gammelt fangeuttrykk, lett omskrevet. Vi fanga et par tre fisker til i løpet av dagen, ingen store. Jeg med den største på cirka 1,5 Vi skremte også et par fisker til, den største cirka to kilo. I skrivende stund har vinden løya og i stedet for å fiske på kveldsbettet sitter jeg her og skriver blogg. Det var da veldi! Værmeldingene er bedre for de kommende dagene. Hvis været står oss bi blir det ekspedisjon i noen dager i ødemarka. Den som lever får se... Så til vi skrives igjen; GO ETTI! Øyvind og Gisle
 |