I dag var det jeg og Jan Erik. Vi var nok begge omtrent like forbaska fiskesugne, spesielt med tanke på at vi om relativt få timer skulle på vår første utenlandske (flue)fisketur til Russland! Detta ble siste Renaturen på ei god stønn.

Da han ikke likte lukta i min bil, og jeg heller ikke var noe særlig mer begeistra for det han hadde å by på, så endte vi til slutt med å ta hver vår.

Etter en drøy time var det klart for første stopp. Jeg lot alt ligge igjen i bilen, som vanlig, unntatt saftflaska og snusboksen.

Og det var ikke bare elva som kom oss i møte, der satt jaggu sjølveste Jostein Berg å vippa på

stolsekken sin, med sneipen hengende i underleppa!

(Bildet her er ikke tatt akkurat denna dagen, men jeg syntes det om ikke annet passa til historia).

Han slo oss ned for en prat, og vi prata. Og vi prata. Vi prata og prata helt til Jostein skvatt til midt i en av hans mange jugehistorier, og stille brumma - mens den siste røk-skya dreiv ut av brødhølet; "Der var`n, den jævel`n!"

Han prøvde noen kast, men ei. Etterhvert satt Jan Erik og jeg ut hver vår kajakk, og padla utover elva.

Harren vaka flittig på det meste som var av døgnfluer, og faen hell -snakk om at det var døgnfluer! Det har forøvrig vert greia denna sommer'n som var nå - stort sett var alt mye tidligere ute, insektsmessig.

Det dabba etterhvert litt av og vi tok til slutt åra fatt.

Ble litt mer prating før jeg plutselig, litt etter litt, kunne kjenne et lite drag fra sør... som om noe sa meg at jeg burde stikke nordover, lenger oppstrøms... og jaggu slang jeg ikke kajakken på taket og spant avgårde. Jan Erik og Jostein ble igjen...

Jeg kom fram etter alt for kort tid, tok kajakken av taket, og traska nedover mot elva. Dagen var fremdeles ung, og det som nå møtte meg var blank overflate og lite insekter. "Jaja" tenkte jeg, og slang meg uti. "Vakke akkurat no bedre der jeg var i sta, så.."

Padla forbi en liten bakevje der det som regel kan stå ganske stor ørret, og jaggu var det ikke en som sendte opp ei lita vannstråle. Men tvilsom at den var så mye lenger enn korkhåndtaket..

Duppa litt rundt og stakk innom de vanlige plassene. Tenkte jeg fikk sondere litt terreng, og på flere av stedene jeg kjappt dreiv over og forbi så sto det fisk. "Jepp, da veit jeg hvilke plasser jeg skal holde et ektra øye til når det mørkner... detta kan bli spennende".

Dårlig med liv når sola sto på som værst, så da var det bare å ta en pause og se på insektslivet.. prøve å se hva som hadde skjedd, eventuelt hva som kunne komme til å skje this very night...

Noe hadde da i alle fall skjedd..

Vårfluene var egentlig helt fraværende i 2007 sesongen. Om ikke helt, så i alle fall halvt.. Jeg traff i alle fall aldri på noe særlig, selv ikke ved de største hot-spotta. Heller ingen av de jeg har prata med om detta har villet påstå at det var noe særlig vårflue-fart detta året.. rart... eller...??

"Se, dem har tappa elva igjen Tore. Skal vi se hva vi finner her i fjæra..."

"Oi, en haug av dævve husbyggende VÅRFLUER! Så RART a"!

Jeg vil vel påstå at effektkjøringa av elva ene og alene er skylda i den labre vårflueaktiviteten sesongen som var. Og her har vi virkelig noe å slå i bordet med, for dette er grov miljøkriminalitet! Her har vi en jobb å gjøre folkens!

Vel, mørket kom som bestilt, og fisk som tidligere hadde stått og beita på nymfer og diverse kryp under vannoverflata begynte nå såvidt å vise snuta si. Spenningen steg der jeg satt, alene.

Det begynte å legge seg noe dis inni vikene på vestsiden, men fisken på østsiden ga seg selvsagt ikke av den grunn. Enda.

Jeg la meg til utenfor en av de bakevjene jeg hadde padla forbi tidligere på dagen og bare lytta... og nedenfor busken, utafor rota, bakenfor steinen.. så vaka det jaggu meg en fisk! Det var samma pi-silda jeg hadde rent forbi tidligere og stempla som en "fisk-jeg-kun-fisker-på-i-manko-på-no-bedre" fisk.. ja... så hvorfor ikke?! Jeg dro forsiktig opp ankeret og posisjonerte meg etter beste evne litt oppstrøms for der`n sto å sveipa overflata for insekter.

Det slo meg midt i akten at dette faktisk kunne være en ganske flott fisk... jeg husket jo historia Jostein hadde fortalt meg en gang tidligere på sommer'n om far hass og den fisken som vissnok skulle være så liten, sett utifra vaket, men som viste seg å være et "u"dyr av de sjeldne.. Det var derfor med stor varsomhet jeg hekta flua av korken og begynte å mate ut fra snella..

"Flua.. hmm.. nå skal jeg jaggu prøve no nytt her". Var vel noe sånn som gikk gjennom huet mitt der og da.

"Dyret", en vårflueimitasjon jeg hørte om første gangen på ei villmarksmesse på Hamar for noen år siden, var den første flua øya mine datt ned på da jeg åpna den grønne plastboksen.

Detta har vert en av de fluene jeg virkelig har klart å hate, gjennom lange tider! Ikke har jeg fått dem til å flyte, ikke har jeg fått så mye som en jævla brasme på dem, også hadde jeg i tillegg bundet opp en hel haug av dem! Humfh!! Disse tre jeg satt der å skuet nå derimot var av nyere opprinnelse, og egentlig ment for den Russland-turen jeg skulle på. Jeg hadde vel tenkt det da, at om disse ikke funka her så skulle en da i alle fall tro at den derre jævla Kola-ørreten ville la seg lure! "Altså, der et dem da til og med ørepropper, så hva faen"!

Uansett, på en merklig måte, mot min egen vilje, så kjærva jeg på den fineste av de tre. Jeg strøk fingra langs den ferske 0.17 fortommen, omtrendt som kokken finkjemmer kniven sin, og retta blikket mot fisken. "Nå du, o store evolusjonære herlighet. Nå skal du til pers!"

Så begynte lina sakte men sikkert å løfte seg opp mot den lyse og delvis skyfrie himmel'n. Fisken vaka fremdeles gjevnt og trutt, og DER dro flua avgårde. Jeg myste innover mot land for å få øye på'n, men jeg så ikke en skit - så jeg nappa såvidt i snøret, og det viste seg at jeg hadde kasta omtrendt fem sentimeter for langt. Flua hoppa praktisk talt av steinen der den hadde landa, og traff overflata så naturtro som jeg aldri hadde sett før. "Flopp", "flopp", "flomphh"... "jah"! Og egentlig før jeg i det hele tatt hadde tenkt tanken, altså "jah", så var fisken drøyt tre meter til høyre for meg mens jeg enda satt å glana der'n hadde stått!

"Viiiiiiiihhhh" "booowh", var bare noen av lydene som utspilte seg på det tidspungtet. Om dem kom fra meg eller redskapen, ja det tørr jeg fader meg ikke si for sikkert.

Jeg satt der så paff som det er mulig å bli, med tanke på det jeg hadde forventa av motstand. En eventyrlig følelse bredte seg utover i kroppen min, og jeg måtte få summa meg litt. Med et dyr av en fisk i andre enden (for ikke å snakke om flua), satt jeg der å myste utover mot der lina brøt vannskorpa.

Fisken la til alt'n hadde av krefter og dura ut mot de åpne vannmassene. Elva er brei og dyp akkurat på denne strekka, og jævel'n ga seg ikke før'n hadde nådd midten av fora. Og der sto'n.

Jeg satt der og hadde endelig, til en viss grad, klart å summe meg litt. Nå gikk det en aldri så liten jævel i meg - denna fisken skulle ikke få ta med seg flua mi nei! "Det dyret er mitt!".

I god storfisktradisjon stappa jeg stanga i kjeften og rev opp ankeret så det smalt i baugen. Åra holdt på å gå i elva, men det er rart med det. Alle lemmer blir liksom litt mer elsatiske når man er i slike situasjoner. Jeg fikk karra meg inntil land og fortøyd kajakken. Det var blitt litt slakk på snøret, men jeg fikk henta det inn med nød og neppe.

"Dæven for noen krefter!" Det gikk flere minutter, og fisken begynte å gi litt etter. "Takk gud.. ellno... for at jeg valgte 0.17 i stedenfor latterlige 0.14"!

Fisken hadde nå vert innom meg et par ganger, men denne gangen skulle jeg ta`n. "Du skal tross alt uti igjen kompis". Fisken stiger opp fra dypet og avslører sin identitet. En ørret! "En forbanna ørret"! " Oh shit, what a fucking animal!" Er mye rart man kan finna på å si høyt når adrenalinet omtrent etser gjennom huden...!

Jeg hekter av håven og strekker'n ut mot ørreten... og idet jeg gjør det svikter selvfølgelig beina mine, skjelvene og våte av piss.. eller skal vi heller si svette, sånn formelt og offisielt sett..? ... Jeg tryner hardt og brutalt i det jeg ser siste delen av halen forsvinne ned i hoven. "Ingen skade skjedd, tilsynelatende i alle fall, samma det! Jeg tok'n!"

Alle smerter og bekymringer i livet er borte som dugg for solen. Jeg stikker pailabba nedi hoven og løfter forsiktig opp det som skal vise seg å være den største ørret jeg noen gang har fått i Renaelva!

"Fy faen skinn og ben!!"

Jaggu klarte jeg ikke å få tatt et selvutløser bilde også, i samma slengen! Nesten litt utrolig.

Ansiktsutrykk og kroppsholdning var ord som forsvant ut i lufta som ingen ting! Spagetti og kjøttkaker er to beskrivende ord.

Etter noen bilder og et aldri så lite salig øyeblikk, senka jeg muskelbunten ned i vannet igjen og beskua hvordan den litt etter litt fikk henta tilbake endel av kreftene.

Måtte Renaelva bestå i mangfoldige år fremover. Og med hjelp fra de mange ivrige ildsjeler som ferdes der hvert år, så skal man ikke se bortifra at det er akkurat de hu kommer til å gjøre!