Odonata: Gjemt – men ikke glemt

I denne artikkelen kommer jeg ikke til å gå inn på de forskjellige underartene av det insektet vi kjenner som «øyenstikkere» (Odonata Anisoptera). Dette fordi larvestadiet er så pass likt både av utseende og hva levevis angår hos de fleste artene her til lands. Navnene er også vriene å huske, eksempelvis heter Norges vanligste øyenstikker «Odonata Anisoptera Aeshna Juncea»(!). Fokuset i artikkelen vil være på betydningen av denne insektlarven, levevis, aktuelle imitasjoner og fiskemåte.

Øyenstikkerlarven er stort sett gjemt for fluefiskeren. Du må enten finne den i en fiskemage, eller som meg; oppdage den som følge av en mer eller mindre (u)naturlig fascinasjon for hva som beveger seg under gamle stygge røtter i illeluktende gjørme. For det er nettopp her disse insektlarvene oppholder seg mest, under røtter og i bunnvegetasjon med gode muligheter for å gjemme seg. Øyenstikkerlarven er selv en predator av rang, og spiser faktisk byttedyr opp til fiskeyngels størrelse. Den legger seg strategisk til og venter på byttet, som den overrumpler lynraskt ved å skyte frem kjeven og huke tak i offeret. Larven er også utstyrt med en «vann-jet», som gjør den i stand til å skyte raskt frem i vannet, noe den utnytter både ved angrep og forsvar.

Larven kan nå en størrelse av opptil 50mm, dette sier allerede litt om betydningen den har som næringskilde for ørret. Som nevnt lever larvene et relativt bortgjemt liv, både for oss og for fisken. Resonnementet blir dermed at ørreten spiser disse når de er tilgjengelige, og vi må fiske med imitasjoner av larven når den er aktiv og sårbar. Av erfaring er den beste tiden for dette fisket på våren, særlig ved isløsningen, men også helt ut mot sommeren. Ettersom øyenstikkerlarvene lever på mye av den samme insektdietten som mange ørreter, viser de mye av det samme atferdsmønsteret når vårens første solstråler slipper til langs råtne iskanter. Aktiviteten øker, og de er sultne etter en lang vinter under isen, akkurat som ørreten. Øyenstikkerlarvene trekker frem fra skjulestedene sine, og innover mot land på næringssøk, der grådig ørret står klar!

Jeg må rett og slett si jeg har falt litt for denne formen for sesongdebut. Veiene i Nordmarka begynner å bli isfrie. I hvert fall for en optimist som meg. Å gjenoppleve fjorårets sesongstart har blitt et fast ritual i tankene mine… Jeg legger i vei, syklende sikk sakk mellom snøflekker og isete partier på veien innover i Nordmarka. Drømmer om opplevelser som forhåpentligvis skal komme, og tenker ut løsninger på fjorårets fluefiskeproblemer. Sykkelen parkeres på fast plass, før jeg kjemper meg de siste 3-400 meterne gjennom halvmeter dyp våt kornsnø ned til råka. Det faste problemet melder seg: Hvordan se etter aktivitet, samtidig som utstyret rigges på rekordtid? Etter litt står jeg der, vanligvis med femmerutstyr, delvis utpå en heller usikker iskant og speider etter aktivitet. Pusten trekkes dypt, og årets første kast legges 10-15m ut, i kanten av siget fra bekken. Sola varmer, og vinden har roet seg litt. Kastene går automatisk i vifteform. Jeg lar flua synke litt før jeg twister den inn. Ingenting skjer, så jeg varierer inntrekket. Konsentrerer meg litt og kaster til plasser jeg enda ikke har prøvd. Lar flua synke litt lenger, og tar inn litt saktere denne gangen. Sola er på vei ned, og jeg er snart på vei hjem… Så stopper det opp. Er det bunn? Det ligger jo en rot der. Så kommer de, tunge, seige napp. Stanga bøyer seg rundt, denne må da være pen? En uvirkelig situasjon utspiller seg der på iskanten, mens solnedgangen synes i horisonten. 5-10 minutter senere ligger en ørret på isen, med målene 55cm og 1,4kg! Sesongen er i gang.

Ørretene jeg har tatt på denne typen fiske har ofte tatt utrolig aggressivt. Øyenstikkerlarvene bruker som nevnt «vann-jet» for å skyte seg framover i vannet, og en imitasjon av dette ved inntrekket vekker ofte vintertreg ørret! La flua synke litt etter å ha truffet vannet, trekk så inn 20-30cm 2-3 ganger med kun kort pause (1-3sec), for så å la flua synke litt, gjenta deretter noe tilsvarende. Variasjon er selvsagt stikkord, her som ved de fleste andre typer fiske, men det er små variasjoner av det nevnte inntrekket jeg har hatt desidert størst suksess med. Fisken sluker ofte disse larvene rått, og det har hendt at flere velvoksne øyenstikkerlarver på 3-5cm har krøpet rundt på kjøkkenbenken i tilsynelatende fin form etter at jeg har gjort opp fisken.

Fortrinnsvis er dette fisket et blindfiske. Allikevel har jeg opplevd ørret som hiver seg brutalt over imitasjonen min, rett etter at jeg har kastet den midt i et myggvak! Det understreker bare hvor opportunistisk ørreten kan være tidlig på året. Et annet viktig moment er hvor flua fiskes. Den kan rett og slett ikke fiskes for nært land. Særlig hvis isen bare har gått langs land og ut for bekkeos. Ørreten trekker da ofte heeelt inn, for å få seg en «snack» og litt vårsol! Ellers har jeg hatt gode erfaringer med slike imitasjoner over all slags bunn, alt fra mudder til kampestein.

Når det gjelder imitasjoner av disse insektlarvene, kan alt fra wollybugger’s i rett farge og størrelse, til detaljerte imitasjoner funke. Jeg liker personlig en mellomting, altså en imitasjon med noe overdrevne gummibein og noe bevegelige materialer. Her får dere en step by step-oppskrift på en imitasjon jeg har hatt stor suksess med. Et mønster jeg har endt opp med etter 4-5 års vårfiske med slike nymfer, og som i alle fall gjør jobben i Nordmarka.

	Steg 1 Fest bindetråden og fortyng med blytråd. For å bygge kroppen allerede nå, legg et ekstra lag blytråd i bakkant. Forsterk gjerne med lynlim.
	Steg 2 Bind inn halen. Her har jeg brukt et par gåsebiots. Halen skal være kort og stiv, og du kan gjerne bruke stive fjærfibre av annen fugl.
	Steg 3 Kroppen skal være lubben og bevegelig. Her er det brukt marabou som dubbes på kroppen. Bruk gjerne dubbingløkke for å få det til å henge bedre. Ikke bry deg med hvordan fasongen ser ut, dette skal formklippes etterpå.
	Steg 4 Bind inn et par bevegelige bein, her har jeg brukt gummibein i samme fargenyanser som kroppen. Disse skal peke svakt oppover. Bodeez’n Legz er et bra materialvalg.
	Steg 5 Neste steg er å binde inn første vingesekk. Denne kan formklippes til hjerteform og legges horisontalt over kroppen. Materialet som er brukt heter ThinSkin.
	Steg 6 Neste vingesekk bindes inn allerede. En strimmel med samme materiale som forrige sekk er på plass pekende bakover. For å få ekstra fylde binder du inn en spiss av ei oliven maraboufjær.
	Steg 7 Et nytt par bein er bundet inn, og maraboudubbingen er byttet ut med syntetisk dubbing med litt mer glans.
	Steg 8 Bind inn en maraboufjær til, litt lengre enn forrige. Pass på at maraboufibrene peker godt ut til sidene.
	Steg 9 Det siste paret med bein bindes inn, i tillegg til øyne av monofilament som du smelter med lighter i hver ende. Farg de smelta endene med svart sprittusj, og du har et par realistiske øyne.
	Steg 10 Dubb godt rundt hodet, for dette er kraftig hos det naturlige insektet.
	Steg 11 Brett ThinSkin-vingesekken over framkroppen og fest det like bak krokøyet. Litt lakk, og flua er klar!

Som et alternativ kan du prøve deg på en mer realistisk variant, her bundet med hekla kropp og føtter av trimma hacklefibre. Resultatet er ganske likt originalen!

Avslutningsvis bør det nevnes at de fleste av mine erfaringer med dette fisket er gjort i Nordmarka ved Oslo. Det har brakt meg flere fine ørreter på kiloen og over. Er du usikker på om dette fisket er aktuelt der du fisker, finn deg en vik med gjørme/siltbunn og vipp opp et par røtter e.l. og se om du ikke finner noen av de små beistene av noen insekter, godt kamuflert kravlende på rota. Du kan ha mange fine opplevelser foran deg, helt fra den første råka viser seg i favorittvannet!