0
2 Stemmer
Vekkelsen
28 April 2010
Det hele startet da jeg traff min nåværende samboer, Joakim, for godt over to år siden. Jeg visste særdeles lite om han, men at han var fluefisker, dèt visste jeg. Han gjorde nemlig den saken rimelig klar. Det var på en måte den viktigste og største delen av hans liv, det han i stor grad definerte seg ut i fra.
Nå to år etter forstår jeg hvorfor. Det er noe spesielt over det hele. Å være fluefisker. Miljøet. Naturen. Fisketurer vekk fra damas strenge regime. Sitte langs elven å spotte etter vak. Ta en slurk av whiskyen. Fisk som vaker. Fisk som tar.
Jeg fikk gleden av å reise til Finnmark i fjor sommer med Joakim, og fiske i elver hvis navn man ikke nevner. Fluefiske var for meg helt nytt. Uttrykk som deaddrift, head and tail og marginata ga ingen mening. Men fisk skulle jeg faen meg få. Jeg har et voldsomt konkurranseinnstinkt, men forstod rakst at dette hjalp lite når jeg ikke kan en døyt om fluefiske. Ikke èn fisk bet på. For å ikke glemme den forbanna myggen som stakk hyppigere enn det kommer en ny versjon av Leonard Cohens "Hallelujah". Det ble med andre ord en drittur. Jeg skulle aldri tilbake til Finnmarksvidda. Aldri!
Så kom jeg hjem, og dagene gikk sin vante gang. Jeg kjente raskt et sug til å reise tilbake til Finnmark, noe som overrasket meg. Jeg ville tilbake til naturen, og elvene. Og til fisken. Jeg ville kunne kalle meg fluefisker. Jeg lærte meg dobellttrekk i gata utenfor huset, og med kastinga i orden dro jeg med stor selvsikkerhet ut i Nordmarka. Jeg kunne jo tross alt dobbelttrekk. Lite forberedt var jeg på at flua i bakslengen hver bidige gang festet seg i en busk eller et tre. Jeg så meg nødt til å langt ut i vannet for å få et skikkelig kast, hvor flua ikke kunne feste seg i noe. Problemet da var at jeg stod så dypt at fluen traff vannet både på framsleng og baktrekk, med en så stor kraft at den skremte vekk all fisk i mils omkrets.
Jeg gir meg ikke. Vinteren er omme. Nå skal det fiskes, og jeg skal bli en dedikert fluefisker. Jeg mangler kanskje kunnskapen rundt det hele, men den kan læres. Det skal ihvertfall ikke stå på viljen. Årets første fisketur blir til helgen, stay tuned!
Nå to år etter forstår jeg hvorfor. Det er noe spesielt over det hele. Å være fluefisker. Miljøet. Naturen. Fisketurer vekk fra damas strenge regime. Sitte langs elven å spotte etter vak. Ta en slurk av whiskyen. Fisk som vaker. Fisk som tar.
Jeg fikk gleden av å reise til Finnmark i fjor sommer med Joakim, og fiske i elver hvis navn man ikke nevner. Fluefiske var for meg helt nytt. Uttrykk som deaddrift, head and tail og marginata ga ingen mening. Men fisk skulle jeg faen meg få. Jeg har et voldsomt konkurranseinnstinkt, men forstod rakst at dette hjalp lite når jeg ikke kan en døyt om fluefiske. Ikke èn fisk bet på. For å ikke glemme den forbanna myggen som stakk hyppigere enn det kommer en ny versjon av Leonard Cohens "Hallelujah". Det ble med andre ord en drittur. Jeg skulle aldri tilbake til Finnmarksvidda. Aldri!
Så kom jeg hjem, og dagene gikk sin vante gang. Jeg kjente raskt et sug til å reise tilbake til Finnmark, noe som overrasket meg. Jeg ville tilbake til naturen, og elvene. Og til fisken. Jeg ville kunne kalle meg fluefisker. Jeg lærte meg dobellttrekk i gata utenfor huset, og med kastinga i orden dro jeg med stor selvsikkerhet ut i Nordmarka. Jeg kunne jo tross alt dobbelttrekk. Lite forberedt var jeg på at flua i bakslengen hver bidige gang festet seg i en busk eller et tre. Jeg så meg nødt til å langt ut i vannet for å få et skikkelig kast, hvor flua ikke kunne feste seg i noe. Problemet da var at jeg stod så dypt at fluen traff vannet både på framsleng og baktrekk, med en så stor kraft at den skremte vekk all fisk i mils omkrets.
Jeg gir meg ikke. Vinteren er omme. Nå skal det fiskes, og jeg skal bli en dedikert fluefisker. Jeg mangler kanskje kunnskapen rundt det hele, men den kan læres. Det skal ihvertfall ikke stå på viljen. Årets første fisketur blir til helgen, stay tuned!
