0
1 Stemmer
Den som venter på et vak, venter kanskje forgjeves?
03 May 2010
På fredag gikk turen fra Lillehammer til Nordmarka. Ryktene sa nemlig at det var muligheter for bra fiske.
Da vi kom frem til destinasjon ukjent, var det is på store deler av vannet. Til vår store glede og skuffelse regnet det hele natten. Gleden var at mye av isen forsvant, skuffelsen var at teltet var alt annet enn vanntett. Joakim hadde nemlig prestert å pakke ned feil telt, til tross for dårlig værprognose første natten.
Store deler av lørdagen gikk også til venting. Yr.no hadde meldt sol fra ettermiddagen og utover helgen, så vi fikk bare stole på dette. Jeg var et lite sekund kritisk til hele greia, jeg har aldri stolt på værmeldingen, og i hvert fall ikke yr.no da jeg opptil flere ganger har måket vekk ”sol og lett bris” fra oppkjørselen. Andreas skulle også komme denne dagen, og av tidligere erfaringer vet jeg at når Andreas kommer, da blir det fiske! Joakim er hva jeg vil kalle en dedikert chillefisker, han fisker når forholdene er bra. Andreas fisker uansett, og får alltid fisk.
Vi møtte Andreas på østsiden av vannet, der han fisket ved en isfri del. Det ble ingen fisk, og vi bestemte oss for å gå tilbake til basecamp. Mens vi gikk mellom tettpakka skog, og busker, forundret det meg veldig at Andreas ikke bare pakket ned fluestangen. Han gikk med den foran seg og dirigerte den mellom alle hindringer. Dette gjelder jo ikke bare Andreas, men alle fluefiskere jeg har vært på tur med, inkludert meg selv. Jeg har gjort det fordi alle andre har gjort det, men aldri forstått helt hvorfor. Hvorfor i all verden pakket han ikke fluestanga ned?
Like ved basecamp spottet Andreas et vak. Da slo det meg hvorfor alle fluefiskere alltid går med ferdigmontert stang. Et vak betyr sjanse for fisk. Og like fort som sjansen byr seg, kan den forsvinne. Da gjelder det å være beredt. Alltid beredt. Og det innebærer at stangen ikke ligger nedpakket. Resultat: en nydelig liten ørret.
Selv var jeg litt skuffet over at jeg ikke fikk sjansen til å fiske på denne ørreten. Andreas har tross alt fått en horde med fisk i løpet av sin lange karriere. Jeg har ikke fått èn. Ikke èn eneste. Sett bort i fra en torsk jeg fanget med sluk da jeg var 9 år gammel. Joakim har opptil flere ganger, med sin moraliserende pekefinger sagt at denne torsken ikke telles, da den ble fanget med sluk. Selv er jeg enig, slukfiske er en enkel sak.
Jeg ble fortalt at den som spotter vaket, har rett til å kaste. Ja vel, tenkte jeg. På søndagen rasket jeg meg derfor til plassen der Andreas tok ørreten. Så kunne jeg være den første til å spotte et vak, og dermed ha førsterett til å fiske på det. Det var varmt i været, og mye insekter i lufta. O store glede, det lå til og med marginata på vannet. Alt lå til rette for perfekt fiske. Med døgnflueklekking, og et motivert sinn rigget jeg opp stangen og ventet. Og ventet. Og ventet. En time. To timer. Tre timer. Hvor lenge skal man egentlig vente på et vak? Mellom vindkastene kom det omsider noen forsiktige vak. Men noen døgnflue skulle ikke fisken ha. Den tok tydeligvis bare nymfer, noe som for meg var helt uforståelig. Det kan nesten sammenliknes med å velge en tørr brødskalk, fremfor en tre retters middag kokkelert av Eyvind Hellstrøm. Ville den ha nymfe, skulle den søren meg få det også. Jeg byttet til en nymfe på fortommen, observerte hvor vakene kom, og forstod at fisken tok en fast ”runde”. Jeg kastet deretter, men min nymfe skulle den ikke ha. Så sluttet vakene. Fisken forsvant.
Det faktum at fisken er så seleketiv som den er, utgjør mye av moroa med nettopp fluefiske. Det gjør det hele litt mer utfordrende og mystisk.
Jeg avsluttet søndagen med litt øvelse på dobbelttrekk, framslengen er i følge Joakim perfekt, men bakslengen trenger en liten finpuss. Å ta i mot instrukser fra en som er legendarisk dårlig til å forklare, gjorde meg veldig frustrert. Jeg er perfeksjonist helt inn til beinmargen, og liker svært dårlig å bli fortalt hva jeg gjøre og alt jeg gjør feil. Det hele endte med litt småkrangling og usakligheter, selv om jeg innerst inne vet at Joakim vet best.
Da vi kom frem til destinasjon ukjent, var det is på store deler av vannet. Til vår store glede og skuffelse regnet det hele natten. Gleden var at mye av isen forsvant, skuffelsen var at teltet var alt annet enn vanntett. Joakim hadde nemlig prestert å pakke ned feil telt, til tross for dårlig værprognose første natten.
Store deler av lørdagen gikk også til venting. Yr.no hadde meldt sol fra ettermiddagen og utover helgen, så vi fikk bare stole på dette. Jeg var et lite sekund kritisk til hele greia, jeg har aldri stolt på værmeldingen, og i hvert fall ikke yr.no da jeg opptil flere ganger har måket vekk ”sol og lett bris” fra oppkjørselen. Andreas skulle også komme denne dagen, og av tidligere erfaringer vet jeg at når Andreas kommer, da blir det fiske! Joakim er hva jeg vil kalle en dedikert chillefisker, han fisker når forholdene er bra. Andreas fisker uansett, og får alltid fisk.
Vi møtte Andreas på østsiden av vannet, der han fisket ved en isfri del. Det ble ingen fisk, og vi bestemte oss for å gå tilbake til basecamp. Mens vi gikk mellom tettpakka skog, og busker, forundret det meg veldig at Andreas ikke bare pakket ned fluestangen. Han gikk med den foran seg og dirigerte den mellom alle hindringer. Dette gjelder jo ikke bare Andreas, men alle fluefiskere jeg har vært på tur med, inkludert meg selv. Jeg har gjort det fordi alle andre har gjort det, men aldri forstått helt hvorfor. Hvorfor i all verden pakket han ikke fluestanga ned?
Like ved basecamp spottet Andreas et vak. Da slo det meg hvorfor alle fluefiskere alltid går med ferdigmontert stang. Et vak betyr sjanse for fisk. Og like fort som sjansen byr seg, kan den forsvinne. Da gjelder det å være beredt. Alltid beredt. Og det innebærer at stangen ikke ligger nedpakket. Resultat: en nydelig liten ørret.
Selv var jeg litt skuffet over at jeg ikke fikk sjansen til å fiske på denne ørreten. Andreas har tross alt fått en horde med fisk i løpet av sin lange karriere. Jeg har ikke fått èn. Ikke èn eneste. Sett bort i fra en torsk jeg fanget med sluk da jeg var 9 år gammel. Joakim har opptil flere ganger, med sin moraliserende pekefinger sagt at denne torsken ikke telles, da den ble fanget med sluk. Selv er jeg enig, slukfiske er en enkel sak.
Jeg ble fortalt at den som spotter vaket, har rett til å kaste. Ja vel, tenkte jeg. På søndagen rasket jeg meg derfor til plassen der Andreas tok ørreten. Så kunne jeg være den første til å spotte et vak, og dermed ha førsterett til å fiske på det. Det var varmt i været, og mye insekter i lufta. O store glede, det lå til og med marginata på vannet. Alt lå til rette for perfekt fiske. Med døgnflueklekking, og et motivert sinn rigget jeg opp stangen og ventet. Og ventet. Og ventet. En time. To timer. Tre timer. Hvor lenge skal man egentlig vente på et vak? Mellom vindkastene kom det omsider noen forsiktige vak. Men noen døgnflue skulle ikke fisken ha. Den tok tydeligvis bare nymfer, noe som for meg var helt uforståelig. Det kan nesten sammenliknes med å velge en tørr brødskalk, fremfor en tre retters middag kokkelert av Eyvind Hellstrøm. Ville den ha nymfe, skulle den søren meg få det også. Jeg byttet til en nymfe på fortommen, observerte hvor vakene kom, og forstod at fisken tok en fast ”runde”. Jeg kastet deretter, men min nymfe skulle den ikke ha. Så sluttet vakene. Fisken forsvant.
Det faktum at fisken er så seleketiv som den er, utgjør mye av moroa med nettopp fluefiske. Det gjør det hele litt mer utfordrende og mystisk.
Jeg avsluttet søndagen med litt øvelse på dobbelttrekk, framslengen er i følge Joakim perfekt, men bakslengen trenger en liten finpuss. Å ta i mot instrukser fra en som er legendarisk dårlig til å forklare, gjorde meg veldig frustrert. Jeg er perfeksjonist helt inn til beinmargen, og liker svært dårlig å bli fortalt hva jeg gjøre og alt jeg gjør feil. Det hele endte med litt småkrangling og usakligheter, selv om jeg innerst inne vet at Joakim vet best.
