0
Fisken kommer aldri til deg
19 July 2010
Den siste tiden har i stor grad vært preget av mye trening mot Felles Opptak og Seleksjon til Befalsskolen. Push-ups, sit-ups og hang-ups-tester pluss 3000 metere lar seg dårlig gjennomføre iført vadebukse og fluestang. Likevel har jeg rukket å dra på tre turer siden sist. Og èn ting har jeg lært: fisken kommer aldri til deg!
Jeg tar meg selv i å grave langt bak i arkivet, les: hodet, for å huske noe særlig av turene siden forrige blogginnlegg. Men, jeg skal gjøre et realt forsøk.
På selveste nasjonaldagen gikk turen til vårt faste fiskevann i nordmarka. 17.mai er for meg ingenting annet enn en fridag, og jeg nølte ikke et sekund med å boikotte boller og brus fremfor en fisketur. Jeg var fast bestemt på å fisk denne dagen, og var i høyspenning. Jeg rigget stangen og spottet etter vak, og riktignok tok det ikke lange tiden før det vaket fem meter fra land litt til venstre for meg. Jeg kastet flua ut der fisken hadde tatt, men da vaket det til høyre for meg. Jeg kastet deretter, men da vaket det til venstre igjen. Jeg kastet til venstre, og fisken vaket til høyre. Hvor lenge dette pågikk vet jeg ikke, eller rettere sagt jeg tør ikke tenke på det. Men da jeg omsider forstod at jeg bare kunne la flua ligge på samme plass, tok fisken. (Det er vel dette de kaller is i magen). Jeg var desverre alt for treg med tilslaget. Den tok tre ganger til etter dette, men da var jeg både for rask, for treg eller i telefonen med bestemor.
Det ble altså ingen fisk, men fire tilslag. Så hvis noen spør hvordan fisketuen gikk, svarer jeg "det ble nesten fire fisk", så får de selv tolke svaret.
To uker senere, gikk turen atter til nordmarka. Denne gangen hadde Tommy og Magnus tatt turen fra nord. Jeg dro opp i forveien for å holde av campen, og det er ikke til å legge skjul på at dette har blitt en svært populær fiskeplass. Ryktet om bra fiske har tydeligvis spredd seg som sild i tønne, og de aller fleste leirplassene var tatt, heldgivis ikke "vår faste". Forholdene var dog ikke noe særlig, noen sporadiske vak her og der, overskyet, og en helvetes mye venting.
Helgen etter dro jeg og Joakim til X kommune, i X fylke, XXXX m.o.h, i X-vannet. (Her har jeg fått streng beskjed om at ingenting skal røpes.) Det jeg derimot kan røpe er at jeg aldri har sett større fisk, og hyppigere vaking. Noensinne. Problemet var at lendet i stor grad var preget av busker og trær. Mange busker og trær. Fluen festet seg i en eller annen busk hver gang jeg skulle kaste. Ganske irriterende. Desto mer irriterende var det at Joakim, stod som en besserwisser ved siden av meg og ga meg pekepinner på hvordan jeg kunne unngå at fluen festet seg hele tiden. Ikke lett når man står i en forbanna busk.
26.juli reiser jeg nordover, rettere sagt til Skjold i Målselv og blir der de neste årene som befalselev i 2.bataljon. Her er det gode muligheter til å virkelig få utviklet meg som fluefisker, og disse skal jeg benytte meg av.
Oda Kristoffersen
Jeg tar meg selv i å grave langt bak i arkivet, les: hodet, for å huske noe særlig av turene siden forrige blogginnlegg. Men, jeg skal gjøre et realt forsøk.
På selveste nasjonaldagen gikk turen til vårt faste fiskevann i nordmarka. 17.mai er for meg ingenting annet enn en fridag, og jeg nølte ikke et sekund med å boikotte boller og brus fremfor en fisketur. Jeg var fast bestemt på å fisk denne dagen, og var i høyspenning. Jeg rigget stangen og spottet etter vak, og riktignok tok det ikke lange tiden før det vaket fem meter fra land litt til venstre for meg. Jeg kastet flua ut der fisken hadde tatt, men da vaket det til høyre for meg. Jeg kastet deretter, men da vaket det til venstre igjen. Jeg kastet til venstre, og fisken vaket til høyre. Hvor lenge dette pågikk vet jeg ikke, eller rettere sagt jeg tør ikke tenke på det. Men da jeg omsider forstod at jeg bare kunne la flua ligge på samme plass, tok fisken. (Det er vel dette de kaller is i magen). Jeg var desverre alt for treg med tilslaget. Den tok tre ganger til etter dette, men da var jeg både for rask, for treg eller i telefonen med bestemor.
Det ble altså ingen fisk, men fire tilslag. Så hvis noen spør hvordan fisketuen gikk, svarer jeg "det ble nesten fire fisk", så får de selv tolke svaret.
To uker senere, gikk turen atter til nordmarka. Denne gangen hadde Tommy og Magnus tatt turen fra nord. Jeg dro opp i forveien for å holde av campen, og det er ikke til å legge skjul på at dette har blitt en svært populær fiskeplass. Ryktet om bra fiske har tydeligvis spredd seg som sild i tønne, og de aller fleste leirplassene var tatt, heldgivis ikke "vår faste". Forholdene var dog ikke noe særlig, noen sporadiske vak her og der, overskyet, og en helvetes mye venting.
Helgen etter dro jeg og Joakim til X kommune, i X fylke, XXXX m.o.h, i X-vannet. (Her har jeg fått streng beskjed om at ingenting skal røpes.) Det jeg derimot kan røpe er at jeg aldri har sett større fisk, og hyppigere vaking. Noensinne. Problemet var at lendet i stor grad var preget av busker og trær. Mange busker og trær. Fluen festet seg i en eller annen busk hver gang jeg skulle kaste. Ganske irriterende. Desto mer irriterende var det at Joakim, stod som en besserwisser ved siden av meg og ga meg pekepinner på hvordan jeg kunne unngå at fluen festet seg hele tiden. Ikke lett når man står i en forbanna busk.
26.juli reiser jeg nordover, rettere sagt til Skjold i Målselv og blir der de neste årene som befalselev i 2.bataljon. Her er det gode muligheter til å virkelig få utviklet meg som fluefisker, og disse skal jeg benytte meg av.
Oda Kristoffersen
