Minne fra Island

Et lite minne fra turen til Island, sommeren 2008.

Alarmen får oss til å våkne brått til det første fiskedøgnet på Island. Magnus, Anders og jeg skal tilbringe dagen i West Rangá, upper beat. Vi har utløpet av Galtalækur som utgangspunkt, for her skal det være en gård vi kan parkere Honda'n.

Myvatn...
Bilen blir lasset med stenger, fluer, fotoutstyr og godt mot, og vi setter kursen litt sør og litt vest, før vi vender nordover oppover elva. Etter et par timer i bilen skjønner vi at noe er galt. Det føltes ikke riktig da vi var på god vei mot Myvatn, og veien så ut til å bli verre og verre. Vi rulla inn på en kafeteria langs veien og spurte oss fram.
– Skal vi bare følge vei 26 nedover her til Galtalækur? spurte vi da vi endelig fikk tak i et kart over området.
– Ja, men skal dere kjøre den bilen?
– Eh... ja, vi må vel det, svarte vi nervøst.
– Hehe, god tur, lød svaret.

Trollur i ordur
Vi burde visst det. Grusveien gikk greit helt til vaskebrettstrekningen. Da ble det direkte ugreit. Bridgestone-dekket med altfor lav profil traff en lavastein, og var like flatt som landskapet rundt oss. Vi var midt i ødemarka, som minnet mest om et månelandskap. Vi fikk røska ut bagasjen, og heldigvis lå reservehjulet klart. Magnus skifta, og ikke mange minutter seinere rulla vi avgårde igjen. Med et gult hjul, som et pinlig bevis på hva vi hadde vært ute for.

Etter noe vimsing fram og tilbake fant vi Galtalækur gård - den riktige gården denne gang. Ei snill islandsk bondekone tok imot oss, og var veldig ivrig på å selge oss fiske i et lite vann hun hadde bak i hagen.
– Nei takk, vi skal fiske i Rangá, men vi kommer tilbake, lovet vi dyrt og hellig.
Like nedi dalen rant elva vi lette etter. Det var godt å kjenne følelsen av å komme til riktig sted. Endelig.

Sterk strømelv
Vi gikk ut av bilen og myste på elva. Ja, jo, dette kunne jo fungere. Det var nok litt sterk strøm, tenkte vi inni oss. Men vi labba nedover, på jakt etter godhølene.

Ikke et vak var å se, så nymferiggen ble raskt funnet fram. Oppstrømsfiske med snøretuppen som indikator er ikke hverdagskost for en som stort sett fisker nedstrøms med tubefluer eller denger rekeimitasjoner langs strandkanten, men alt skal prøves. Magnus fant et stykke elv med interessante bunnforhold. Vegetasjon og store steiner - her måtte det stå fisk.

Jeg tok fram telelinsa for å ta noen bilder, og mens finger'n var på utløseren hogg det til hos Magnus.
– Jess, tenkte jeg og Anders på bredden. Fisk første dagen!
– Den er ikke stor, kom det fra Magnus med bøy på stanga.
En blank kilosørret var likevel en oppkvikker, siden vi ikke hadde sett antydning til fisk ellers.

Nedover minnet elva mest om ei lakseelv, det var lange strekker med jevn og sterk strøm, og vi prøvde så godt vi kunne å spotte fisk langs breddene, mens vi gikk på åskammen langs elva. Det begynte etter hvert å bli seint, og etter noen kilometer snudde vi. Én fisk etter en hel dags fiske var jo - ja, brukbart?

Storfisk
Så tikka det inn en melding fra gjengen i Tungufljót. Lars Arild hadde fått på 3,2 og Andreas på 2,8 og 1,1 kilo. Ørret, laks? Nymfe, streamer, tube? Hva? Vi våkna. Wow - rekordfisk første dagen. Vi måtte komme oss dit. Det var vår tur i morgen.

På vei hjem fikk vi tips om en dekkreparatør like utenfor Hella. Vi svingte inn i garasjen hans, og ut kom en krok i blå kjeledress som henta ut fra Flåklypa.
– We have a flat tire, can you please he...
– Kom, kom sa han uten ord, med bare armene.

Vi skjønte raskt at dette ikke var så lett å fikse. To svære flenger i dekket. Reodor prøvde å legge inn ei tube, men anbefalte oss å fortsette på reservehjulet.

Det punkterte hjulet kom liksom i andre rekke da vi ankom campen. Andreas og Lars Arild hadde funnet godhølen, og drøset dreide seg naturligvis om det. Jeg satt med en litt uggen følelse - punktering, vasing mens vi lette etter elva, null fisk, mange kilometer på føttene og utrolig varm i huet. Jeg var visst rød som en tomat etter den sterke sola.

Jaja, det er snart vår tur.

@blaauw