Den store Ø-dagen

Skrevet av Anne Jansen Backsæther, 11. august 2008 i Annes blogg, På tur med flua
E-post: ajb@fluefiske.net

Jeg er stuptrøtt. Men over meg er himmelen blå, vinden er skrudd av og noen skritt hit og dit svømmer ørretene. Det er umulig å ikke bli glad av slik.

Folk sitter i koma utenfor teltet. Har noen stukket av med brødboksen… Det lukter nykokt kaffe. Aaahhha, Boye er oppe – og før jeg får sagt det får jeg servert nykokt, varm kaffe i trekoppen. For en mann! Kaffekjelen egner seg ikke for ei gruppe på sju, snarere to, aller helst én.

Andreas er ferdig rigga og går på resten av speed’n. Akkurat som han har Duracel montert i sentralnervesystemet. Magnus skravler og knyter, Lars Arild minner mest om Rudolf Blodstrupsmoen og Anders har nok med å samle hjernecellene. Første fiskedag er like klar som soloppgangen.

Laks vs ørret
Snillismen tar overhånd, jeg melder meg frivillig til å bli i leiren, der lakseelva sildrer forbi , sammen med Boye. Sannheten er at jeg lukter laks. Dermed fraktes Andreas og Lars Arild til lenger opp i elva, nærmere Geysir.
- Her?
Jeg får ikke direkte, spontane svar. Med andre ord er de ikke helttent på «bekken» som renner under hovedveien.
- Vi ser? Jeg kjører ned grusveien.
Vi skritter ut – og stanken slår i mot oss. Litttttt feil, kanskje. Vi kjører lenger ned.
- Her?
- Kjør! Melder baksetet.
Vi er snart halveis tilbake til campen før vi samstemt sier; – HER!
Elva er ikke bred, den flyter stille og ser grunn ut.
- Dere har 5 timer på dere. GÅ, spot og fisk. Jeg plukker dere opp ved 13-tida. God tur!

Trulaus
Jeg har ikke store trua på gutta. Ikke at jeg ikke har det på gutta, men på elva de fikk tildelt. Jeg kler meg i vadere, tar 50 skritt fra leiren og legger ut det første laksekastet, der mannen akkurat har stripet over hele strekket.
- Sett noe?
- Ja, en matfisk i strømkanten – på andre sida.
Salte sjø…

Jeg burde gitt Andreas og Lars Arild – eller Nørden – mer tiltro da jeg slapp de av. Må bare sjekke mobilforbindelsen.
- Sett noe, fått noe, kjent noe?
- Ja, Andreas he’ mista ein griiiiis. Rondt fira tipper eg, tjater Lars Arild. – Må bare fiska meir. Piiip piip…
Salte sjø, er det slik fisk i bekken?

Tida går tregt, hjernen er spent. Et par timer senere må jeg bare sjekke mobilkontakten igjen.
- Sett noe, fått noe, kjent noe?
- Ja.
- Hva?
- Ørret.
- Stor?
- Ja.
- Hvor stor?
- 3.2 kilo – æææææ…!
- Salte sjø, kødder du?
- Nei.
Adrenalinet stiger. Og her roter vi etter smålaks på tom elv. Glem laksen, dette blir rein ørretuke.
Høy Nørd
I campen, rundt pølsegrillen og felles lunch – uten Team Rangá – er Nørden høy, bredere over skuldrene enn vanlig, brøstkassa er framskutt og han gliser – bredt. Han har en indre ro. Den gamle ørretrekorden nevnes ikke med et ord. Den er likevel slått ned i støvlene.

Første pølseibrødmåltid er unnagjort. Andreas har noe uoppgjort oppi elva. Boye plystrer i laksen, går fullt og helt for ørreten. Jeg og Lars Arild – nei, Nørden – legger i vei retning nedover et jorde, uten at vi ser elva. Men den er jo der, et sted. Et kvarters gange over hoppetittenteihelvete, mellom sump og hestemøkk, er første gjerde der. Med strøm. Og piggtråd. Etter åling ala Forcen, med en diger fotosekk på ryggen, ser vi ut som rustrødgørrete møkkbønder. En heeeelt fantastisk jyngegange med lavt knestående de neste metrene gjør oss litt renere. Historien gjentar seg tre ganger – og vi har for lengst gitt F i klærne. Møkk er møkk, uansett i hvilket land du er.

Oskongen og Oddekongen
Edderkopper (salt sjø, de var digre, hårete og kristne) og klamt sommervær ble brått glemt av et SLUUUURP! Og ett til. Og ett til. Salte sjø… Den er diger. Men ikke en gang indianer- og hvitleken med CdC-caddis og svære vårflueimitasjoner med verdens vakreste flyt var interessant.
Salte sjø, tar ikke ørretene tørt på Island?
Vi gir opp Oskongen! Da sukker det i vannet lenger opp. Ørretfar?

Nørden legger vakre bukter, har rigga nymfer og plasserer perfekt. Nopp.
Skifter nymfe. Nopp. Trekker streameren gjennom strømfåra. Nopp.
Vi vader over langt nede, krabber opp, stikker hode mellom blomkålvekstene som to tiåringer som leker gjemsel. PLASK!
- Fy F***, salte sjø, helvetur, den ER stoooooor, hikster jeg da ørreten svinger sporden tre meter nedenfor oss og spruter vann på brilla. – J**** kødd. Urgh.
Så gir vi opp Oddekongen.
Det er kveld. I takt med flokken av islanshester tusler vi hjernetomme hjem.

På morran hadde mobilen dirret i teltkroken hos Team Rangá – Magnus, Anders og Filip:
Alarmen får oss til å våkne brått til det første fiskedøgnet på Island. Magnus, Anders og jeg skal tilbringe dagen i West Rangá, upper beat. Vi har utløpet av Galtalækur som utgangspunkt, for her skal det være en gård vi kan parkere Honda’n.

Myvatn…
Bilen blir lasset med stenger, fluer, fotoutstyr og godt mot, og vi setter kursen litt sør og litt vest, før vi vender nordover oppover elva. Etter et par timer i bilen skjønner vi at noe er galt. Det føltes ikke riktig da vi var på god vei mot Myvatn, og veien så ut til å bli verre og verre. Vi rulla inn på en kafeteria langs veien og spurte oss fram.
– Skal vi bare følge vei 26 nedover her til Galtalækur? spurte vi da vi endelig fikk tak i et kart over området.
– Ja, men skal dere kjøre den bilen?
– Eh… ja, vi må vel det, svarte vi nervøst.
– Hehe, god tur, lød svaret.

Trollur i ordur
Vi burde visst det. Grusveien gikk greit helt til vaskebrettstrekningen. Da ble det direkte ugreit. Bridgestone-dekket med altfor lav profil traff en lavastein, og var like flatt som landskapet rundt oss. Vi var midt i ødemarka, som minnet mest om et månelandskap. Vi fikk røska ut bagasjen, og heldigvis lå reservehjulet klart. Magnus skifta, og ikke mange minutter seinere rulla vi avgårde igjen. Med et gult hjul, som et pinlig bevis på hva vi hadde vært ute for.

Etter noe vimsing fram og tilbake fant vi Galtalækur gård – den riktige gården denne gang. Ei snill islandsk bondekone tok imot oss, og var veldig ivrig på å selge oss fiske i et lite vann hun hadde bak i hagen.
– Nei takk, vi skal fiske i Rangá, men vi kommer tilbake, lovet vi dyrt og hellig.
Like nedi dalen rant elva vi lette etter. Det var godt å kjenne følelsen av å komme til riktig sted. Endelig.

Sterk strømelv
Vi gikk ut av bilen og myste på elva. Ja, jo, dette kunne jo fungere. Det var nok litt sterk strøm, tenkte vi inni oss. Men vi labba nedover, på jakt etter godhølene.

Ikke et vak var å se, så nymferiggen ble raskt funnet fram. Oppstrømsfiske med snøretuppen som indikator er ikke hverdagskost for en som stort sett fisker nedstrøms med tubefluer eller denger rekeimitasjoner langs strandkanten, men alt skal prøves. Magnus fant et stykke elv med interessante bunnforhold. Vegetasjon og store steiner – her måtte det stå fisk.
Jeg tok fram telelinsa for å ta noen bilder, og mens finger’n var på utløseren hogg det til hos Magnus.
– Jess, tenkte jeg og Anders på bredden. Fisk første dagen!
– Den er ikke stor, kom det fra Magnus med bøy på stanga.
En blank kilosørret var likevel en oppkvikker, siden vi ikke hadde sett antydning til fisk ellers.

Nedover minnet elva mest om ei lakseelv, det var lange strekker med jevn og sterk strøm, og vi prøvde så godt vi kunne å spotte fisk langs breddene, mens vi gikk på åskammen langs elva. Det begynte etter hvert å bli seint, og etter noen kilometer snudde vi. Én fisk etter en hel dags fiske var jo – ja, brukbart?

Storfisk
Så tikka det inn en melding fra gjengen i Tungufljót. Lars Arild hadde fått på 3,2 og Andreas på 2,8 og 1,1 kilo. Ørret, laks? Nymfe, streamer, tube? Hva? Vi våkna. Wow – rekordfisk første dagen. Vi måtte komme oss dit. Det var vår tur i morgen.

På vei hjem fikk vi tips om en dekkreparatør like utenfor Hella. Vi svingte inn i garasjen hans, og ut kom en krok i blå kjeledress som henta ut fra Flåklypa.
– We have a flat tire, can you please he…
– Kom, kom sa han uten ord, med bare armene.
Vi skjønte raskt at dette ikke var så lett å fikse. To svære flenger i dekket. Reodor prøvde å legge inn ei tube, men anbefalte oss å fortsette på reservehjulet.

Det punkterte hjulet kom liksom i andre rekke da vi ankom campen. Andreas og Lars Arild hadde funnet godhølen, og drøset dreide seg naturligvis om det. Jeg satt med en litt uggen følelse – punktering, vasing mens vi lette etter elva, null fisk, mange kilometer på føttene og utrolig varm i huet. Jeg var visst rød som en tomat etter den sterke sola.

Jaja, det er snart vår tur.

Filip

I kveldsleiren skal dagens ørreter feires. Snapsglassene fylles med Svartadaudir.
- Skål og gratulerer!
- Faaaaiii…
Det er ikke verdt å feire fisken med.

PS: Svartadaudir er ikke et must.

PS 2: Nørden er et godt ment klengenavn.

Fru Lucky FlyDottir