Nirvana ja…

Skrevet av Gisle Helgesen, 25. januar 2008 i På tur med flua
E-post: gisle@ffmedia.no

Lørdag 05.01.08:

Mine innerste ønsker ble innfridd, da Øyvind kvelden før ble med på en dag til med fanging i Oreti. Planen var å sjekke ut de øvre strekkene av elva, der jeg har hatt godt fiske på tidligere turer. Ringeklokka ringte 05:30. Årsaken til denne tidlige oppstandelsen er enkel, skal du være garantert fiske der du har planlagt i Oreti, må du stå opp om morran. Sånn er det bare. Etter en kjapp tallerken med gryn, og et par toast var vi på veien. Forholdene var perfekte, ikke en sky på himmelen, og vindstille. Pazze. Fra Mossburn er det ca 45 minutter å kjøre inn til den øvre accessen som var utgangspunktet for dagens fiske. Vel fremme slo angsten inn for fult. 2 biler på p-plassen og dette kl 06:37. Helt utrolig. Dette måtte være ny rekord. Selv til Oreti å være. Normalt er det ikke folk i elva før 08:00. Her var gode råd dyre og foten på gasspedalen tung. Øyvind kjørte som en gris tilbake til neste mulige acces. Der var det også en bil, veldi. Men en herre av asiatisk opprinnelse medneoprenvadere med camomønster, var heldigvis rigga og klar for å fiske strekket nedstrøms som heter Three Kings. Da våre reviderte planer hadde fokus oppstrøms passet dette som hånd i hanske.

Vi satte kursen oppover for å fiske Patterson Bush Beat. For å fiske dette strekke må man først gå 7 km oppstrøms for å komme til starten av strekket. Etter dette har man ca 7-8 km med flotte kulper og stryk til sin disposisjon. Klokka var drøyt 08:00 da vi startet fisket. Til vår store glede var det mye liv i elva. Masse små steinfluer, samt en miks av spent spinnere og duns av døgnfluer. Dette så fisken ut til å sette stor pris på. Stort sett all fisken vi så, var aktiv og sto å beita i strømmen. Det gikk ikke lenge før vi spotta en fin fisk i et lite stryk. Jeg vadet meg i posisjon rett nedstrøms for fisken og forsøkte med tørrflue med nymfeoppheng. Den tok ikke på det første par flyta, men etter å ha byttet til ”Tynnsvartnymfa” satt den på første forsøk. Drøye 2 kg. Enda så kvalmt der høres ut, så er dette en liten fiske til å være Oreti. Men med de siste dagers skralle fiske i bagasjen det spilte ingen rolle. Vi var i gang, og hadde fisk på land. Lettelsen var nesten til å ta og føle på.

Ikke lenge etter spotta jeg en feit nakke tett på land i en yttersving lengre opp i elva. Øyvind ble tilkalt. Dette var en fisk som egnet seg for filming. Den sto tett på land på min side av elva, og den vaka… Pazze. Eneste som gjorde det litt kronglete var at den sto foran en stor stokk. Faren for å feste flua i stokken etter endt flyt var overhengende. Det gikk som det måtte. Første flytet gikk forbi fisken, og flua satt seg i stokken. Øyvind røyk av nymfa og satt igjen kun med tørrflua. På neste kast steg fisken opp og tok flua, den svarte humphyen, perfekt. Men tilslaget gikk åt skogen. Bannskapen kom skyllende inn over dalen. Men bannskapen hadde knapt lagt seg før det hele var snudd til stor glede. Fisken hadde utrolig nok ikke blitt skremt, og fortsatte å vake. To kast senere kastet den seg over flua på nytt, og denne gangen satt tilslaget som det skulle. En nydelig fisk på 3,4 havnet i håven. Gromt.

Fisket fortsatte opp over dalen jeg fikk et par fine fisker, samt at jeg brente et utall med sjanser, både på dårlige tilslag, samt en del skremming av overfølsom Oreti-aure. Øyvind var etter den gode åpningen, havnet inne i en meget dårlig trend. Frustrasjonen lå som lave tåkeskyer over fiskehatten hans. Fire-fem mislykkede krokningsforsøk på rad, kan vel gjøre dette med de fleste av oss. Men det toppet seg da en ørret tok tørrflua hans to ganger på rad uten at han klarte å kroke den. Da fikk hans elskede Loomis en flyvetur i gresset som den sent vil glemme…! Det ble faktisk en smule trykket stemning ut av det hele, og jeg holdt min munn klokelig lukket inntil sinnet til den ellers så sindige herren, hadde roet seg. Men ting skulle endre seg…

Når vi fisker oppstrøms elver av dette kaliber går vi gjerne på hver vår side av elva. Fiskene vi spotter, blir fordelt etter hvem som har best sjanse til å fange, samt hvem som sist fisket på en fin fisk. Vi kom etter hvert frem til en flott kulp med overhengende gressbanker. Disse skapte flotte skjulesteder for ørreten. På min side av elven nærmet jeg meg en potensiell standplass. Og riktig nok, ut fra bredden dukket en fet skalle frem, og vaka tett på land bare 2 meter foran meg. Jeg huka meg forsiktig ned og ropte posisjonen på fisken til Øyvind. Han trengte en fisk nå, slik at humøret igjen kom tilbake. Loomis-stanga hans tålte neppe enda en tur i kjerret. Fisken sto under bredden og var kun synlig når den kom ut for å ta en godbit. Så Øyvind var avhengig av mine instrukser for å kunne plassere flua riktig. Det tredje kastet landet 10 cm fra landet i overkant av fisken. Godfølelsen kom sigende, ”fisken kommer til å ta, helt sikkert”, og det gjorde den. Frem fra sitt skjulested kom den fete nakken igjen og inhalerte Øyvind sin nymfe så lett som bare det. Tilslaget satt perfekt og kampen var i gang. Det var overlegent å bivåne det hele fra orkesterplass, bare et par meter foran meg. Fikk frysninger på ryggen når jeg så fisken kom ut fra sitt skjulested for å spise flua til Øyvind. Den veide 3,6 kg. Og munnvikene til Øyvind begynte å peke oppover igjen. En time senere var det kun ørene hans som stoppet smilet fra å gå helt rundt. For han landet en ørret på hele 4 kg. Dette i tillegg på tørt.

Hvilken dag det ble, 5 ørreter over 3 kg. Helt sykt. Totalt landet vi 7 fisker for dagen. De var ikke lett å avslutte fisket for å gå ned til bilen igjen. Men vi hadde en 16-17 km trasking foran oss, så det var greit å slippe unna for mye trasking i mørket uten lykt.

Dette smakte godt etter dager med motgang. Og i morgen er det meldt like godt vær…

Så til vi skrives igjen, GO ETTI.

Gisle og Øyvind