En ung manns dagbok
Vi har vært gjennom både gode og fæle stunder, men helt til slutt viste Finnmark seg fra sin beste side. Les Vetles fiskedagbok fra Finnmark, sommeren 2011.
Dag 1: (8. juli)
Taxi-en kom som bestilt, kl 06.00, og kjørte oss til flyplassen. Værmeldingen for området vi skulle fiske i var ikke spesielt oppmuntrende, for med sju grader er ikke det helt store fisket å forvente. Var det virkelig dette vi ville? Vi tok fly fra Kjevik via Gardermoen og videre til siste stopp, Kirkenes. I Kirkenes ventet leiebilen fra firmaet ”Rent A Wreck”, ikke noen spesielt pen bil, men så lenge den gikk fremover og bakover var det godt nok. Vi fikk skranglet oss over Tana bru og videre før vi ankom stedet hvor vi skulle parkere vraket.
Vi hadde bestemt oss for å fiske ørret de første seks dagene av finnmarksoppholdet, og turen gikk derfor til ei ørretelv. Tøffe som vi er la vi i vei innover på vidda. Regnet stormet mot oss og myggen var innpåsliten. Stien opp langs elva var godt gjemt og vi brukte laaang tid på å finne den, men når vi først fant den, ja da gikk det unna. Fulle av mot og forventninger vandret vi på vidda.
Etter en lang kamp med myggen og været nærmet vi oss teltplassen, og til vår store overraskelse bedret været seg betraktelig. Forventningene steg da vi endelig ankom stedet vi hadde sett oss ut, elva så jo nydelig ut! Fisken vaket, men kun en av de femti første fiskene vi så, kunne ha vært over kiloen. Hadde vi blitt lurt? Nei, det kunne vi ikke ha blitt. Det er jo andre folk som drar inn hit år etter år for å fiske pen ørret.
Det var utrolig deilig å kunne slippe sekken. Vi kunne kjenne varmen på kroppen, det var faktisk ganske varmt. Ville vi klare natta i teltet? Vel det gjenstod å se, men først skulle vi ha ei lita fiskeøkt.
Jeg snek meg ned i kulpen nedenfor teltet hvor jeg hadde sett et par pene halefinner vifte i sommervarmen. Det klekket vårfluer og enkelte døgnfluer. Jeg startet med en vårfluepuppe og fikk noen ørreter på den før jeg byttet til en voksen caddis. Jeg vadet meg uhyre forsiktig ut på en stein litt lengre ut i elva, her gjaldt indianerfisket! Jeg hadde sett meg ut en fisk som stod på brekket og den så relativt pen ut. Første kastet gikk ut over brekket og lina landet silkemykt på den blanke elva. Flua nærmet seg stedet jeg hadde sett fisken vake. Rett før flua fløt over stedet fisken sannsynligvis fortsatt stod, stripet jeg flua litt, og det gav reaksjon der nede i dypet. Fisken kom opp, rullet rolig over flua i head & tail-stil. Jeg strammet opp og kampen var i gang. Fisken var overraskende sprek, og det gav meg en liten mistanke, kunne det være en laks? Joda, i det glassklare vannet kunne jeg skimte en sølvfarget fisk som blinket der nede langs bunnen. Etter en morsom kamp på den myke femmerstanga, gled laksen inn i håven. Vekta stoppet på 800 gram. Ingen kjempe, men moro var det!
Fiskeøkta resulterte i et par små ørreter opp til 500 gram og en laks på 800 gram som tok en stripende caddis på brekket. Etterhvert som søvnigheten seg over meg, bestemte jeg meg for at det var på tide å snike seg ned i soveposen.
Dag 2: (9.juli)
Neste morgen våknet jeg kliss våt. Det var så varmt at svetten rant. Garantert over 30 grader. Var det virkelig mulig? Jeg som trodde at man bare hadde slike temperaturer i tropene. På grunn av all svetten kunne jeg nærmest skli ut av teltet som en sel på et svaberg. Jeg måtte kjøle meg ned. Store mengder vann gikk ned på høykant, og det hjalp. Min far tok sjansen på å bli spist av mygg for å få lagt seg i elva.
Etter å ha fått kjølt seg ned dro vi oppstrøms teltleiren. Vi gikk en snau kilometer før vi fant en lovende plass. Plassen bestod av et nydelig lite brekk ut av ei langstille og videre ned i en fin kulp nedenfor som ble brutt av et til fint brekk. Her måtte det da stå stor fisk. Uheldigvis for meg var det min far som trakk det lengste strået i stein, saks, papir, og fikk fiske av denne plassen. I enden av fortommen satt en passe stor caddis. Det første kastet gikk. Ingen verdens ting viste interesse for flua, heller ikke på de neste fire kastene. Da tok han et skritt lenger ned og la ut et nytt kast, varmen trykket og svetten rant, to sekunder og bang! En pen fisk slo eksplosivt på flua, men tok den ikke ordentlig. Min far ventet litt med å legge ut et nytt kast for at fisken skulle få roet seg litt, nå visste han jo hvor den stod.
Et nytt kast gled utover den rolige elva, ikke før flua rakk å lande var fisken oppe og tok flua knallhardt! Tilslaget kommer og fisken krokes, men bare for noen få sekunder…
Mulighetene var enda mange, bare en liten del av brekket var fisket over. Nok en gang la han ut et nytt kast, denne gangen litt lengre ned. Pappa var i full konsentrasjon, og brydde seg stort lite om myggen i motsetning til meg som nærmest sloss med myggen selv om jeg hadde badet kroppen i myggmiddel. Ikke mange sekunder etter at flua lander viser en fisk interesse for flua. Hele tre ganger prøver den å ta flua og det på samme flytet, men bommer alle gangene. Var det virkelig mulig?
Nytt kast, samme sted. Fisken steg og tok flua, men nå satt den! Etterhvert begynte fisken å bli sliten. Til vår store overraskelse var det faktisk en harr som hadde tatt flua. Fisken veide 800 gram og ble satt ut. Det var ny pers på harr for min far!
Vi fisket også litt i langstilla, men uten noe som helst resultat. Da gikk vi ned i kulpen hvor jeg tok et par ørreter (ikke store), men ikke noe mer enn det. Jeg følte at det bare ble varmere og varmere. Simms-buksa med femlags Gore-Tex ble i varmeste laget. For å være helt ærlig ble rett og slett alt for varmt! Vi kunne se varmebølgene gli over vidda.
Min far og jeg dro etterhvert ned til leiren igjen for å få litt mat i kroppen. Etter et herlig måltid bestående av brødskiver med nugatti og enda mer sjokolade pluss mye drikke, dro vi gode og mette nedstrøms. Nå skulle vi ha ei skikkelig fiskeøkt bestemte vi oss for.
Etter å ha fisket lenge hvor største fisk var en sprek ørret på 600 gram så jeg plutselig en betydelig større ørret vake et lite stykke nedstrøms. Denne var stor, over kiloen hvertfall. Den vaket i head & tail stil og viftet skikkelig med halefinna. Rolige og elgante vak. Jeg ble stående å beundre fisken et lite øyeblikk, og prøvde deretter å se hva den tok og om den stod på samme flekken hele tiden eller svømte rundt i elva på matsøk. Det klekket både døgnfluer, vårfluer og mygg. ”Hmm, dette kunne bli en hard nøtt”, tenkte jeg. Fisken stod innunder noen vierkratt som hang utover elva. Var det mulig å få flua under der? Joda, hvis du kastet fire meter oppstrøms fisken var det mulig, men da kunne flua bli hengende igjen i bakevja og stripe…
En snau meter lengre ned for den store fisken, stod en mindre fisk jeg anslo til å være ca 750 gram. Jeg kunne skimte fiskene på bunnen i den glassklare elva. De vaket jevnt og trutt begge to.
Etterhvert fant jeg ut av at jeg kanskje burde prøve å fiske på den store fisken. Jeg snek meg mot fisken helt til jeg satt 15 meter unna den, nærmere enn det turte jeg ikke gå. Da kunne alt gå rett i dass. Jeg startet med en døgnflueklekker i # 12. Ingen respons fra fiskens side. Etter noen resultatløse kast byttet jeg til en dun i samme størrelse. Heller ingen respons, ikke en gang inspisering av flua. Da falt valget på en spent spinner i #13, men ikke en gang det lurte fisken.
Jeg gav fisken en pause og studerte vaket. Hva tok den? Døgnfluer var jeg ganske sikker på at det ikke var. Skulle jeg prøve vårflue? Valget fallt på en Snowshoe Caddis i #11. Lina gled ut gjennom stangringene og flua landet 3-4 m oppstrøms fisken. Sekundene det tok flua å nå fisken virket som en evighet. Spørsmålene surret i hodet mitt. Ville den ta flua mi? Var det rett størrelse? Var det i det hele tatt rett flue?
Idet flua nærmet seg fisken så jeg fisken stige fra bunnen. Jeg trodde den var på vei for å ta flua mi, men neida. Den bare hang under flua og inspiserte. Jeg gav fisken en liten pause og la på ny ut et nytt kast. Konsentrasjonen var på topp, og hver eneste celle i kroppen var skjerpet, virket det som hvertfall. Nok en gang fisken steg i det flua passerte, men den tok en flua av ekte vare. Dette var nok en gammel fisk. Og den blir ikke så gammel uten grunn, det var nok en luring. Jeg turte ikke løfte flua like tidlig som jeg hadde gjort på de andre kastene for å unngå at fisken bak skulle ta flua, for da kunne den store fisken bli skremt nå som den var så høyt oppe i vannlagene. Det førte til at fisken bak som ikke var like lur som den store fisken, uten å nøle, tok flua. Litt bittert, men kan ikke klage. Fisken var sprek og gav en morsom kamp med både små utras og spektakulære hopp. Den ble veid til 800 gram og ble satt pent ut igjen.
Etterhvert kjente jeg at teltet begynte å kalle, det var på tide å komme seg i seng (i dette tilfellet liggeunderlag).
Dag 3: (10. juli)
Det første jeg la merke til var varmen, enda mer intens enn dagen før. Det var rett og slett forferdelig. På ny skled jeg som en sel ut av teltet og min far la seg i elva. Etterhvert sklei jeg også ned i vaderne og fikk meg noe mat. Jeg trivdes best under presenningen i denne varmen.
Vi måtte jo fiske i dag. Det var jo derfor vi hadde dratt hit, så etter noen timer med sløving i varmen gikk turen opptrøms. Første stopp var det brekket hvor min far hadde mistet en pen fisk dagen før.
Nok en gang la han ut et kast på samme plass som i går og på første kastet skjer det. Fisken tar flua og kampen er i gang. Jeg kommer stormende til for å filme sekvensen. Fisken er ingen kjempe, men en ørret på 800 gram er overhodet ikke å forakte. Uheldigvis satt kroken dypt og fisken måtte ufrivillig bli med tilbake på middag.
Vi fikk oss noen mindre fisk hver, men det var egentlig alt. Det var ikke dette vi hadde sett for oss. Været virket supert, kanskje litt vel varmt, men det klekket jo. Storfisken burde jo ha vist seg i større antall. Konspirasjonene var mange. Var stedet ødelagt? Var storfisken borte? Var vi for tidlig på sesongen?
På kvelden bestemte vi oss for å ta turen nedstrøms. Der traff vi noen fra Vadsø. Jeg prøvde litt etter laksen før vi snakket litt med dem. De klagde over at det var mye mygg og lite fisk. Når en finnmarking klager over mygg og lite fisk, synes jeg faktisk en sørlending også burde kunne det. kUn et par småørreter opp mot 400 g ble landet.
Dag 4: (11. juli)
Dagen etter bestemte vi oss for å dra ut til sivilisasjonen igjen. Vi hadde mange andre steder å bruke tiden på hvor det faktisk gikk stor fisk. Pakkingen av telt og sekker ble et kappløp med tiden og været. I sør kunne vi se tordenværet herje. Det var på vei mot oss. Vi rakk akkurat pakke leiren før været kom. På 20 minutter gikk det fra å være strålende sol og 30 grader vindstille til 8 grader, pøsregn, nesten storm og tordenvær. Da var det like greit å komme seg vekk herfra.
Turen gikk nordover mot et ørretvann. Værmeldinga sa tåke og drittvær, men vannet er ikke stort så i værste fall var det jo mulig å slenge på en streamer.
Etter noen timer i bilen, kom vi til vannet. Tjukk tåke omfavnet fjellet. Fisken vaket utrolignok. En merkelig trollsk stemning oppstod. Jeg visste fra tidligere turer hvor fisken gikk. Her var det mulig for fisk opp mot 3,5 -4 kilo, for den hadde vi sett.
Før jeg rakk å forstå noe hadde min far landet vannets garantert minste fisk. En smellfeit 400 g ørret som gav en kul kamp. Jeg snek meg rundt i den ene enden av vannet hvor jeg visste at det gikk stor fisk. Kastet gikk ut mot kanten hvor den patruljerte. Flua føk ut i tåkehavet. Litt striping og en diger fisk stikker hodet opp av vannet, helt rolig uten å lage en eneste bølge, og tar flua. Skikkelig ”haisommerfølelse”. Jeg kjenenr fisken i to-tre sekunder før den glipper. Søren ta! Det var en stor fisk! Vi gav oss med det og tok turen ned i teltet for litt søvn.
Dag 5: (12. juli)
Ny dag nye muligheter. På ny tok vi turen til hemmeligvannet. Jeg småløp mot vannet, med hendelsen fra gårdsdagen friskt i minne. Det var ikke bare å hente fisk i dette vannet. Den er utrolig lettskremt. Jeg satte meg på en høyde og speidet utover vannet. Var det noe fisk å se? Plutselig ser jeg et vak, så et til. De kom mot meg. Synet som jeg etterhvert fikk se vil jeg antakelig aldri glemme. Sju fisk mellom 1,5 og 3,5 kilo kom svømmende i stim. Lenger ut kunne jeg skimte enda noen fisk som svømte. Jeg kjente det krible i kastehånda, men jeg måtte først se hvor disse fiskene svømte.
Etter en liten stund prøvde jeg å fiske litt. Min far stod på høyden og så ut i vannet. Jeg la ut et kast langs land. En caddis var det som satt ytterst på fortommen. Jeg begynte å stripe den forsiktig inn. Plutselig ser jeg min far peke mot flua og humre litt for seg selv. ”Hva?” sier jeg. ”Nei, det var bare det at en fisk på mellom 3 og 3,5 kilo skar inn etter flua di, men sannsynligvis så deg”, svarte han. Var det virkelig mulig? Kunne den ha sett meg fra 20 meters avstand? Vannet var jo glassklart, men jeg mente at jeg hadde gjemt meg godt nok, men det var tydeligvis ikke nok. Den hadde antakelig sett meg opp mot himmelen. Et slag på flua var alt jeg hadde den dagen.
Senere på kvelden skulle vi prøve litt sjørøyefiske i den elva hvor vi hadde hatt fantastisk sjørøyefiske i 2009. Vi fisket og fisket, men ikke noe annet enn en og annen laks var å se. Hvor var det blitt av sjørøya?
Vi dro derfor til ei relativt god lakseelv og startet fisket der samme kveld.
Etter å ha fylt sekken med nye forsyninger la vi i vei de på de 6 kilometerne det tok oss å komme til lakseelva.
Vi hadde hørt at fisket skulle være elendig, men da vi ankom elva traff vi en kar med navn Tor Erik, som sa at det hadde vært et eventyrlig fiske de siste 4-5 dagene. Enorme mengder laks hadde gått opp. Forventningene økte. Det var en del fiskere i elva, og mange kom drassende med fisk. Ville det bli et lakseeventyr? Vel, det gjenstod å se, men først skulle vi sette opp leiren.
Leiren ble satt opp på rekordtid og det samme ble stengene.
Jeg snek meg opp til et brekk hvor jeg hadde hatt suksess i 2009. Vannstanden var over normal etter at det hadde regnet en del. Hadde laksen klart å komme seg forbi fossen? Et napp var alt jeg hadde helt til jeg skulle fiske av go’plassen på brekket. Spenningen økte, stod det fisk her nå? På første kastet kjente jeg noe som var borti flua. På det neste kastet mender jeg nedstrøms for ytterligere fart på flua, og da skjer det. Fisken hogger. Litt kaving i vannflata, før fisken får tak i vannet med sporden. Jeg merker straks at dette ikke er noen laks. Etter et par minutter kan jeg håve sjørøya. Vekta stopper på ett kilo. Fisken ble med tilbake til fiskesuppa.
Vi fisket enda mer den kvelden uten å få noe mer fisk. Vi var borti et par, men det var alt.
Dag 6: (13. juli)
Fordi vi holdt på langt utover natta, våknet vi seint. Rett rundt lunsjtider. Et måltid ble fortært før vi ruslet ned til elva.
Jeg stoppet ved en kulp, mens min far vandret videre oppstrøms. Her kunne jeg stå å spotte mange sjørøyer. De fleste pluss-minus kiloen. Etter ti minutter hadde jeg landet to stk og sa meg fornøyd med det, men hvor var laksen? Sjørøye er greit det, men det var først og fremst laksen som gjorde at vi dro til denne elva. Etter å ha kastet og kastet kjente vi sulten begynte å gnage. Det var på tide med påfyll, for uten mat og drikke, duger en fluefisker ikke.
Etter et godt måltid bestående av hele fire retter, følte vi oss klare for ei ny økt, men det vi syntes var litt rart var at laksen var fraværende. Burde vi ofre på Charles sin offerstein? Vi tok en beslutning og ofret 1 krone hver. Ville det hjelpe på fiskelykken?
Nå fikk jeg godfølelsen. Det bare måtte bli fisk. Jeg ruslet til den nærmeste kulpen og startet fisket. Mye fisk hoppet og var på vei opp elva. Hølen var dyp, så jeg kastet oppstrøms for å få flua dypt. Rett som det var kjente jeg en fisk helt nede på brekket. Min far ruslet videre oppstrøms for å finne seg en plass, og noen minutter senere stod jeg med fast fisk. Ah, herlig følelse! Denne var ikke så liten heller. Langt der nede i dypet så jeg noe blinke. Ja, dette var helt klart en laks. Fisken stod først og stanget dypt nede i hølen uten å flytte seg av flekken. Jeg kjente fortommen gnisse mot steiner, fisken måtte flyttes! Desperat prøvde jeg å trekke fisken opp. Sakte, men sikkert seg den rolig oppover. Plutselig raste den oppstrøms og stoppet midt i hardstrømmen, for så å rase ned i hølen igjen. Der hadde den mange småutras før den plutselig bestemte seg for å prøve seg nedstrøms. Jeg holdt den igjen det jeg klarte med #7 stanga og klarte å unngå at den raste nedover. Noen minutter senere smilte livet til Vetle Kjærstad. Laksen var på land! Et prakteksemplar av en hannlaks!
Etterhvert begynte jeg å bli trøtt og snek meg tilbake til teltet.
Dag 7: (14. juli)
Nok en ny fiskedag stod for tur. Jeg levde fortsatt i lykkesrus etter persen jeg tok forrige kvelden. Roen hadde senket seg og jeg var klar for flere fisk. Før frokost tok jeg turen opp til en liten lurekulp som var fylt til randen med laks. Jeg kunne ikke tro mine egne øyne. Stemte det virkelig? På ti kvadratmeter stod det hvertfall 40 laks. Jeg startet fisket. På første kastet skjer det. En laks stiger brått opp fra dypet og tar flua – kampen er i gang! Jeg måtte presse fisken knallhardt. Stryket nedenfor den lille kulpen var flere hundre meter langt. Hadde den rast utfor der ville den nok ha vært tapt. Heldigvis for meg var det en snill fisk som hadde tatt flua, den holdt seg i hølen og hadde kun noen små utras. Etter noen minutter lå fisken i håven, rundt tre kilo. Rett etterpå satte jeg den ut.
Jeg ga meg ikke med den ene laksen. To kast etter å ha satt ut trekilosen smalt det på en litt mindre kar. Ah, deilig! Laksehogget er fantastisk! Flua med navnet ”crazy” er stygg som fy, men leverte på ny! Denne fisken raste utfor brekket, men stoppet heldigvis for meg i en bakevje 25-30 meter lenger ned i elva. Fisken gled etterhvert inn i håven og vekta stoppet på 2,6 kilo. En pen hannlaks var det som fikk friheten sin tilbake. Jeg prøvde på ny i den lille kulpen, men mye av fisken hadde vandret videre og de som var igjen var sikkert urolige etter mye styr både nede i hølen og på elvebredden. Da dro jeg tilbake til campen og spiste frokost.
Etter å ha fortært en god lunsj, ruslet min far og jeg oppstrøms en tur. Jeg stoppet i kulpen som kalles badekulpen og fisket litt sjørøye mens min far tok turen enda litt lengre oppstrøms. Synet som møtte meg i kulpen var sjokkerende, men på en positiv måte. Hele kulpen var stappfull av sjørøye. På kort tid hadde jeg landet 6 sjørøyer hvor den største var 1,4 kilo, det vil si ny pers! Satte ut alle bortsett fra to av dem. Det å sette ut fisk igjen gir en god følelse.
Etter en lang fiskeøkt med mye sjørøye begynte middagen å kalle i leiren. Vi dro derfor tilbake til leiren og spiste middag bestående av kjøttpølser med potetmos og til desert; Grilla sjørøye med diverse krydder og urter. Det smakte utrolig deilig.
Etter å ha spist middag følte vi en dragning mot elva. Noe var i ferd med å skje..
Vi gikk langt og lenge helt til vi fant en lovende plass. Det var et nydelig brekk. Nå var det min fars tur til å fiske. Vi kunne se tre-fire laks hoppet på brekket, laksen var på vei opp.
Min far startet fisket litt ovenfor der vi hadde sett fisken hoppe for å få fisket stedet ”ordentlig”. Ingenting skjedde. Plutselig så jeg en laks blinke på bunnen av elva. Trekk inn en meter snøre sa jeg. På første kastet kjenenr han et lugg og på andre sitter den! Etetrhvert begynte fisken å vise seg i overflaten, den nærmet seg landing. Kun tre meter fra håven skjer det, et lite rykk med hodet og krokfestet glipper.
Det ble med et par sjørøyer resten av kvelden før kroppen trengte litt hvile.
Dag 8: (15. juli)
Dagen startet med regn og en kald utendørstemperatur. Det fristet overhodet ikke å gå ut av teltet. Hadde jeg bare visst hva jeg gikk glipp av..
Etter noen timer med internett surfing fant jeg ut av at jeg kanskje burde ta meg en tur ut. Jeg snakket med noen andre fiskere som hadde hatt et forrykende fiske tidligere på morgenen, akkurat da jeg våknet, men ble liggende i teltet! De hadde fått 5 og 6 laks hver på kun et par timer. Jeg ble litt irritert på meg selv, men det er vel en del av fisket. Man kan ikke alltid forvente å treffe det rette tidspunktet. Da kan man likegodt gi opp som fluefisker.
Jeg snek meg opp til badekulpen for å sjekke om det stod noe sjørøye der. Kun et par sjørøyer stod der og jeg fikk en av dem. Fisken veide 850 gram og fikk friheten sin tilbake.
Jeg tok en tur tilbake til leiren hvor min far stod å røykte laks.
Røykalaksen var virkelig noe vi så frem til og var spente på hvordan ville gå.
Rundt middagstider tok jeg meg en liten tur ned til elva og tok noen kast. Etter mange kast uten resultat bestemte jeg meg for å bytte flue. Akkurat i det jeg begynner å snelle inn lina hogger det. En relativt pen sjørøye hadde tatt flua. Etter noen minutter gled fisken inn i håven. Sjørøya veide 1,5 kilo og ble min nye personlige rekord på sjørøye. Yes! Det var deilig. Den en dag gamle rekorden ble slått med 100 gram.
Dag 9: (16. juli)
Da jeg våknet hadde jeg en følelse av at jeg på ny ville gå glipp av noe med mindre jeg dro ut å fisket. Jeg småløp til en av småkulpene hvor jeg spottet en god del laks. Ville de ta flua mi?
Flua som satt knyttet fast ytterst i fortommen var min favoritt lakseflue, ”crazy”. Et kast, ingen reaksjon, fem kast til, ingen reaksjon. Så på det 7 kastet stiger en av laksene og tar flua og jeg gjør tilslag. ZZZZZZzzzZZZZzzZzzZzzZzZZzzZZ. Snella hyler som omdet skulle vært et tog i andre enden av lina. Jeg småløper nedover elva og sklir på de glatte steinene. Idet jeg reiser meg ser jeg at fisken er langt ute på backingen. Det var 100 meter i et jafs. Når jeg får snella opp lina og kommet meg ned der hvor fisken står kjenner jeg at den har kjørt seg fast, antakelig mellom to steiner eller noe slikt. Historien endte med at jeg ble nødt til å slite. Hadde det ikke vært for at jeg hadde falt og heller hatt kontakt med fisken hele veien hadde dette kanskje ikke skjedd. Laksen var ikke superstor, tipper mellom 3 og 4 kilo. Når den kjørte på nedover stryket hadde jeg ikke sjanse til å stoppe den. Egentlig ganske utrolig at en slik fisk har så mye krutt på lur.
Litt småskuffet gikk jeg tilbake til leiren og fikk i meg noe mat. Jeg hadde flere fiskeøkter utover dagen, men ikke noe annet enn fire sjørøyer ble landet. Ikke at sjørøye ikke er moro, for det er det, men det var jo liksom laksen vi var ute etter i denne elva.
Min far hadde hatt en tur oppstrøms og fått en laks og to sjørøyer. Måtte jeg ofre mer for å få mer laks?
Dag 10: (17. juli)
Den siste dagen i denne perlen av ei lakseelv var kommet. Det første min far sa da han var kommet ut av teltet var: ” Hvor i huleste er laksen min?!” Noen måker hadde klart å rive den ned fra treet den hang i og spist den opp.
Mens han surret rundt i leiren tok jeg en tur opp til den lille kulpen som hadde gitt meg både oppturer og nedturer. Der stod det fortsatt en god del laks. Jeg stod lenge å studerte fisken før det første kastet gikk, og nok en var det ”crazy” jeg ga min fulle tillit til. Flua skar over strømmen tre meter ovenfor standplassene. Allerede der så jeg den største laksen i hølen gjøre en brå bevegelse mot flua. Hvis den smalt på kunne jeg ikke gjøre noe annet enn å se på. På ny kastet jeg ut, denne gangen litt lengre ned. Idet flua passerer fisken, skyter den fart fra bunnen og tar flua knallhardt så vannspruten står. ”Damn shit!”, roper jeg i kor med snella’s hyling. Fisken gikk utfor brekket og krokfestet glapp.”Neeeei!”, ropte jeg. Den var rundt 10 kilo.
Det stod enda en del fisk i kulpen. På ny la jeg et kast over kulpen. En smålaks steg opp fra bunnen og tok flua. Noen små utras etterfulgt av noen kule hopp var alt den gjorde før jeg tailet fisken. Fisken veide 1,5 kilo og ble med tilbake.
Jeg ga meg ikke med den fisken. Jeg kastet og kastet, plutselig reagerte en av fiskene i hølen. Den skjøt fart og tok flua brutalt. Jeg presset den knallhardt for at den ikke skulle gå utfor brekket og etetrhvert ble den sliten. Etter en 10 minutters kamp kunne jeg håve laksen som veide 3,7 kilo. Fisken ble gjenutsatt med et smil om munnen og jeg gikk ned igjen til leiren.
Vi spiste litt mat før vi etterhvert fikk pakket sekkene og kommet oss ut fra lakseelva. Nå var det tørrfluelaks som stod for tur.
Tørrfluelaks. Dette var et av de virkelig store høydepunktene vi hadde sett frem til – vakende laks. Dette kunne bli virkelig kult.
Dag 10: (17. juli)
Da vi satte oss i bilen, kunne vi kjenne resultatet av 10 dager uten en eneste vask, og det luktet ikke særlig godt. Det var på tide med en vask. Derfor dro vi innom et ungdomsherberg og fikk tatt oss en dusj, ladet opp noen batterier og spist litt god mat. Vi tok deretter natten og planla at vi dro inn til ”tørrflueelva” neste dag.
Dag 11: (18. juli)
Vi våknet til et nydelig vær, bortsett fra en ting, det var nemlig en ganske så kraftig vind. Fisket kunne fort bli ødelagt hvis vinden var for kraftig. Kortene våre startet ikke før kl. 18.00, derfor hadde vi god tid til å kjøpe inn ny proviant og sjekke ut værmeldinger.
På butikken solgte de jordbær. Det var veldig fristende, og til slutt ble fristelsen for stor.
Vi kjørte til parkeringsplassen vi skulle gå fra og spiste noen nydelige jordbær med vaniljesaus ved elva. Det smakte utrolig godt. Imens vi pakket sekkene kom en finne som kunne melde om godt fiske, til tross for vinden. Vi fikk etterhvert ganske høye forventninger, men ingen ting kunne forberede oss på det som ventet oss.
Etterhvert som klokken nærmet seg 18.00 kastet vi sekkene på ryggen og la i vei. På vei inn mot den endelige destinasjonen traff vi flere glade fiskere som også kunne melde om bra fiske.
Rapportene vi hadde fått motiverte, og tiden gikk raskt, plutselig stod vi der.
Vi speidet ut over elva. Der! En laks vaket. Enda en! Så en til!
Min far kastet på noen fisk i kulpen ved teltet, mens jeg gikk lengre opp. Jeg stoppet ved en innsnevring i elva, her måtte det da stå fisk. Første kastet gikk, og stanga var rigget med streaking caddis. Kun etter noen få centimeter med striping, smeller det. Fisken raste litt rundt, før den til slutt ender opp i håven. 1,1 kilo veide fisken som ble satt ut. Allerede på neste kast står jeg på ny med fast fisk, denne gjorde litt mer ut av kampen, men heldigvis for meg endte det i min favør. Fisken som veide 1,3 kilo ble skånsomt og forsiktig satt ut. På kastet etter å ha satt ut fisk nummer to, stod jeg igjen med en fin bøy på stanga. Denne var større enn de andre kjente jeg. Plutselig raste fisken opp og kjørte seg fast. Fillern! Jeg småløp opp og ned elvebredden, og til slutt løsnet lina. Yes! Nå virket fisken ganske sliten, og håven ble funnet frem. Jeg tok noen til kast uten resultat, da vandret jeg litt oppstrøms.
Etterhvert fant jeg en lovende plass som bestod av et hardt stryk inn i en kulp med en og annen stein hvor fisken kunne hvile på dens vandring opp elva. Også her kunne jeg se fisk som vaket. Jeg stillte meg midt i elva, bak fisken og kastet oppstrøms. Flua landet omtrent en meter oppstrøms fisken opg drev ned. Ingen reaksjon. Da prøvde jeg på ny, men denne gangen stripet jeg flua over fisken. Splæsj!
Fisken tok flua eksplosivt, jeg strammet opp, men kroken fløy tilbake med tilslaget. Jeg var hvertfall ikke for tildig med tilslaget. Hadde jeg skremt fisken nå? Neida, den vaket fortsatt, og på ny la jeg ut et nytt kast over fisken og stripet flua over den, men helle rikke denne gangen lot fisken seg kroke. Sabla vanskelig det skulle være å kroke den da?
Historien gjentok seg godt og vel 20 ganger før fisken endelig ble kroka! Fisket var helt fantastisk det døgnet vi fisket der, og mange fisk ble landet. Totalt ble det 18 laks på meg hvor samtlige av dem ble tatt på tørt!
Relaterte saker
Tagget med: finnmark, fiskedagbok, fluefiske, tørrfluefiske, vele kjærstad, ørret, ørretfiske
Kommentarer